Villaksen vil alltid ha genetiske spor fra oppdrettslaks

I dag er genene til de fleste ville laksebestander i Norge påvirket av oppdrettslaks, men de siste årene har det vært færre oppdrettslaks på gyteplassene til villaksen. Dermed har også ny tilførselen av oppdrettsgener avtatt noe.  

– Vi vet at overlevelsen til villaks blir negativt påvirket når de gyter sammen med rømt oppdrettsfisk, men vi har ikke visst så mye om hva som skjer dersom kontinuerlig påvirkningen bremser eller stopper helt opp, sier fagdirektør og genetiker Kevin Glover. 

Modell viser hva som skjer med genene 

Nå har forskerne brukt en modell for å undersøke akkurat dette. 

Modellen viser at villaks fremdeles kommer til å ha et tydelig genetisk spor fra oppdrettsfisk selv etter mer enn 50 år uten oppdrettslaks på gyteplassene. Samtidig vil de negative biologisk effektene være redusert. 

– Trolig vil sporet av rømt oppdrettsfisk aldri forsvinne helt – men dersom vi klarer å hindre mer genetisk innblanding, viser modellen at de største negative biologisk effektene bli redusert i løpet av noen generasjoner, sier Glover. 

Naturen prøver å rydde opp 

Det er her naturlig seleksjonen kommer inn – de genene som i dag har negativ effekt på villaks, vil ifølge modellen ikke klare seg i naturen over tid.  

– Genene fra oppdrettslaks påvirker sannsynligheten for at fisken som har arvet dem, overlever fram til den er voksen og klar til å gyte. Dermed vil genene som fører til redusert overlevelse forsvinne gradvis ut av bestanden, sier Glover.  

Likevel blir noen gener fra oppdrettsfisken hengende igjen i bestanden. 

– Genene som blir igjen, er i større grad «nøytrale», de har ikke en aktiv funksjon.  

Selv om naturen selekterer vekk fisk med dårlige egenskaper, vil disse genene bli funnet i genetiske analyser i uoverskuelig framtid, trolig for alltid. 

– Resultatene viser at det er svært viktig å fortsette jobben med å hindre rømming og oppgang av oppdrettslaks på gyteplassene for å begrense tilførsel av mer “oppdrettsgener”, sier han. 

Hva med de «nøytrale» genene? 

– Modellen viser at dersom kilden til genetisk påvirkning, altså rømt oppdrettslaks, blir fjernet, så minker mengden “oppdrettsgener” noe, men de forsvinner ikke helt siden de «nøytrale» genene blir værende, sier Glover.  

Dette er gener som ikke blir brukt til noe i kroppen, men de ligger i et slags gen-arkiv i DNA’et. Alle dyr har et slikt arkiv. 

Det betyr at dersom en elv har vært helt uten oppdrettsfisk i mange år, så vil forskere fremdeles finne gener som stammer fra gyting av oppdrettsfisk.  

– Det er blant annet disse genene som brukes til å kartlegge genetisk påvirkning av rømt oppdrettsfisk i de ville bestandene. Akkurat det gjør modellresultatene viktige, sier Glover.  

– Dersom antallet rømlinger på gyteplassene fortsetter å gå nedover, vil disse analysene etter hvert bare fortelle at det har vært oppdrettsfisk i elven på ett eller annet tidspunkt, men de vil ikke kunne si noe om den biologiske effekten slik som dagens resultater i stor grad kan.  

Genetisk påvirkning er fremdeles en trussel mot villaksen 

Selv om modellen viser at de største negative effektene av genetisk innblanding hos villaks kan reverseres av naturlig seleksjon over tid, advarer Glover mot å tro at rømt oppdrettsfisk ikke utgjør en trussel mot villaks. 

– Både studier utført i naturen og modeller, viser at den genetiske påvirkningen fører til at overlevelsen blir negativt påvirket dersom det kommer inn gener fra oppdrettsfisk, sier han.  

I tillegg til at overlevelsen blir påvirket, blir også egenskaper slik som alder og størrelse ved kjønnsmodning forandret.  

Dette skyldes at oppdrettsfisken er framavlet for å klare seg i oppdrettsmiljøet og for å gi rask vekst – disse egenskapene passer ikke nødvendigvis like bra ute i naturen. Og det kan ta mange år før mesteparten av disse negative effektene er borte igjen. 

– Dette viser hvor viktig det er å forhindre rømming og sørge for at rømt oppdrettsfisk ikke når gyteplassene til villaksen dersom vi skal klare å ta vare på disse bestandene, sier Glover. 

– Basert på modell-arbeidet vårt, ser det ut som mindre enn ti prosent oppdrettslaks på gyteplassene, og/eller mindre enn ti prosent genetisk innblanding over tid, antakeligvis vil være trygge grenser for å beskytte den genetiske integriteten og levedyktigheten til de ville laksebestandene, sier Glover.  

Om modellen og modellkjøringene 

For å gjøre disse undersøkelsene har forskerne videreutviklet en modell som tar hensyn til både økologi og genetikk: IBSEM (Individual-Based Salmon Eco-genetic Model). 

– Vi simulerte hvordan effekten av genetisk påvirkning blir dersom bestander av villaks påvirkes genetisk gjennom 100 år. Deretter så vi på hvor lang tid det ville ta å gjenopprette tidligere genetisk tilstand, sier Glover. 

I simuleringene brukte forskerne ulike nivå av genetisk innblanding på gyteplassene. 

– Vi varierte med at mellom fem og 25 prosent av fisken var rømt oppdrettslaks. Dette er realistiske tall i forhold til hvordan situasjonen har vært i en del år for noen vassdrag  

Modellresultatene viste at laksen i disse elvene vokste seg større for alderen enn villaks gjør, dette er en egenskap som oppdrettslaks er framavlet til å ha – de samme resultatene er også funnet i tradisjonell forskning med feltarbeid.  

Referanse 

 K. A. Glover, M. Castellani, M. Heino, F. Besnier, Modelling the Consequences of Domestication-Introgression in Wild Populations Using Genetic Markers Under Varying Degrees of Selection. Evolutionary Applications.   

https://doi.org/10.1111/eva.70140