Tema: Ørret/aure

  • HI-039774.jpg

    Ørret som velger å vandre ut i sjøen, kalles for sjøørret. Som del av sin naturlige kamuflasje er den gjerne blankere enn sine artsfrender i ferskvann.

    Fotograf: Erlend A. Lorentzen / Havforskningsinstituttet
  • HI-032453.jpg

    Ørretens føde er hovedsakelig insektlarver (ferskvann), brisling og sild (sjø). En ørret kan leve i over 30 år. 

    Fotograf: Espen Bierud / Havforskningsinstituttet

Aure/ørret (Salmo trutta L.) er en fisk i laksefamilien og den fiskearten som har størst utbredelse i Norge. Navnet "aure" har norrønt opphav og betyr "den som rir eller farer frem over grusbunnen".

I Norge har aure en omfattende naturlig utbredelse i både lavlandet og i fjellområder, gjennom en vestlig og en østlig innvandringsrute etter siste istid. Auren har en omfattende naturlig utbredelse fra Island og de nordlige kystene av Europa i nord, sørover til land rundt Middelhavet, øyene Korsika og Sardinia og Algerie i Nord-Afrika. Utbredelsen strekker seg fra den østlige kysten av Atlanterhavet østover til Himalaya.

Arten lever også i høyfjellsområder som innsjøer i 1300 meters høyde på Hardangervidda, der arkeologiske utgravinger har vist at auren var etablert i de store innsjøene alt for 5000 år siden.

Finnes i ferskvann og i sjø

Denne rovfisken kan variere i størrelse, fargemønster og levested, noe som har gitt den navn som for eksempel aure, brunørret, innsjøørret, bekkørret, fjellørret og sjøørret. Auren finnes både som ferskvannsform og sjøaure. Ferskvannsformen lever hele livet i ferskvann, mens sjøaureen vandrer ut i sjøen som smolt for å beite. Ofte kommer sjøauren tilbake til ferskvann enten for å overvintre som umoden fisk etter første sjøopphold, eller for å gyte, mens den andre steder kommer tilbake til hjemmeelven etter to eller tre år.

I noen populasjoner finnes individer som foretar lengre vandringer, f. eks rundt i Nordsjøen, men oftest er sjøauren sine vandringer korte og avgrenset til 20 km fra elveosen. Sjøørreten er en svært viktig kystressurs. Av de 1100 reistrerte bestandene langs kysten av Norge, er 28 bestander tapt og 343 bestander truet av ulike årsaker. Sjøørreten blir påvirket av mange ulike menneskelige aktiviteter som kraftutbygging, forurensning, fiske, lakselus, klimaendringer og mattilgang i sjøen. Bestandsutviklingen i ulike regioner synes å være svært ulik.

Auren er en av verdens mest ettertraktede fisker i sports- og rekreasjonsfiske, og mange steder i verden er det etablert en betydelig nærings- og rekreasjonsaktivitet basert på denne fisken.

Mange steder er sjøauren sterkt rammet av lakselus og bestandene derfor unaturlig små. På deler av Vestlandet, som i Hardangerfjorden, er mange av bestandene svekket, mens de er livskraftige på andre deler av kysten.

Arvelige forskjeller

Auren er en spennede fisk som viser stor grad av variasjon og plastisitet, men sammenlignet med laksen er kunnskapsgrunnlaget vi har om aure nokså begrenset. Den fragmenterte utbredelsen med populasjoner som lever i svært ulike miljø, bidrar til at populasjonene utvikler arvelige forskjeller i egenskaper som vekst, fargemønster og følsomhet for parasitter. Auren fra Hardangervidda blir for eksempel langt mer infisert av lakselus enn sjøauren fra elver i Hardangerfjorden når de blir testet i samme miljø. Sjøauren fra Simavassdraget i indre deler av Hardangerfjorden vokser fortere og blir sterkere infisert av lakselus enn sjøauren fra Guddalselva i midtre del av Hardangerfjorden når de går i samme miljø. Auren i Byglandsfjorden i Otravassdraget har ofte en uvanlig marmorert fargetegning, og blir gjerne omtalt som «marmoraure», en annen like forunderlig variant er den finprikka auren øverst i Krekkjavassdraget på Hardangervidda.

Den finprikka auren

Den finprikka auren ble første gang omtalt skriftlig i 1911 av James A. Grieg, som skrev i Bergens Museums Aarbok: "I Store Krekjavand og det nærliggende Dragøjna forekommer en eiendommelig ørretvarietet, som minner meget om sjøaure. Den er sølvblank med utallige smaa sorte prikker og flekker. De findes saavel paa hodet som paa kroppen, hvor de strekker seg helt ned til buksiden. Hos nogen individer findes også flekkerne på iris."Den finprikka auren ble gjenoppdaget på slutten av 1980-tallet og en rekke undersøkelser og tiltak ble iverksatt for å sikre den.