Tema: Pigghå

HI-030141.jpg

Pigghåens føde består av en stor del dyreplankton, inkludert geléplankton i den pelagiske ungfiskfasen, og som voksen, sild, torskefisk, blekksprut, krepsdyr, o.a.

Fotograf: Espen Bierud / Havforskningsinstituttet

Det finnes flere haiarter i norske farvann. De vanligste er pigghå, svarthå, håkjerring, håbrann og brugde. Pigghå er en av de mest tallrike haiartene vi kjenner, og den har en verdensomspennende utbredelse. Arten inndeles i flere bestander, og den nordøstatlantiske bestanden finnes fra Biscaya til Barentshavet.

Merkeforsøk på slutten av 1950-tallet viste at bestanden vandret fra et sommerområde ved Skottland og et vinterområde i norske farvann. Tilsvarende merkeforsøk på 1970-tallet viste en sørligere utbredelse. De senere år er fangstområdene igjen flyttet nordover, men det er ikke gjort nye studier av vandringsmønsteret. Endringer i forekomst av arten i norske farvann kan muligens gjenspeile endringer i vandringsmønstre, vel så mye som endringer i bestandsstørrelse.

Pigghå danner store stimer, og hvis man først får pigghå i fangstene er det lett for at det blir i store mengder. Hanner og hunner danner egne stimer og det gjør også store og små individer. Hunnene føder et fåtall (7–20) levende unger og går gravide med hvert kull i to år før de igjen starter med neste kull. Fangst av store stimer med gravide hunner gjør derfor et tilsvarende stort innhugg i den fremtidige forekomsten av nyfødte yngel. Derfor er pigghå, i likhet med mange andre haiarter, betraktet som spesielt sårbar for overbeskatning. Likevel er pigghå et unntak blant haiartene ved å ha vist at den kan være i stand til å bygge seg opp igjen etter sterkt overfiske.

Status, råd og fiskeri

Den nordøstatlantiske pigghåbestanden har utvilsomt vært svært stor og har gitt grunnlag for et verdifullt fiskeri i over hundre år. I 40-årsperioden 1950–1990 ble det rapportert årlige landinger på 30 000–60 000 tonn. Kunnskapen om bestanden er mangelfull, men ifølge analysene til ICES ble bestanden gradvis redusert gjennom hele denne tidsperioden og var i 1990 kun 20 % av størrelsen like etter andre verdenskrig. De siste 20 årene har fisket avtatt betydelig, og fra 2005 har ikke bestanden vært overbeskattet. I denne tiden har bestanden tilsynelatende hatt en jevn, men relativt sakte tilvekst.

Pigghå vokser sakte, blir sent kjønnsmoden og føder kun 7–20 unger hvert andre år. Det kan dermed ta mange år før gytebestanden kan ta seg opp igjen, selv uten noe fiske. ICES anbefalte derfor at det ikke ble gjennomført direktefiske på pigghå i 2017 og 2018, og at bifangst kun var tillatt som en del av en helhetlig forvaltningsplan.

Bestandssituasjonen er imidlertid fremdeles noe uviss, spesielt på grunn av lite data fra norske farvann. Det arbeides derfor med å skaffe bedre datagrunnlag for fremtidige bestandsanalyser.

Pigghåen kan bli opptil 123 cm og leve i 25 år. Foto: Tone Vollen

Fiskeri og forvaltning

Pigghå har lenge vært ettertraktet både for leveroljen og for fiskekjøttet, men den er også ofte betraktet som en problemart, som på grunn av sin tallrikhet, sine pigger og skinnets sandpapiraktige ruhet, skaper problemer for fiske etter andre arter. Tradisjonelt er det Storbritannia, Irland, Frankrike og Norge som har fisket mest nordøstatlantisk pigghå. Fisket har foregått i Nordsjøen, vest av Skottland, i Irskesjøen og i norske farvann, hovedsakelig i et direkte fiske med line og garn, men også som bifangst i trålfisket.

I de senere år er det innført stadig strengere reguleringer, og flere tiltak har gjort det mindre attraktivt å fiske pigghå. Både i norske farvann og i EU er det innført forbud mot direktefiske, samt strenge bifangstreguleringer. En bieffekt av dette er at dødeligheten som følge av fiske ikke kommer like godt frem av landingsstatistikken.

Fiskets betydning for bestandsutviklingen er sterkt avhengig av hvilke deler av bestanden som beskattes. Med økt kunnskap både om fangstsammensetning og om hvordan bestanden utnytter våre farvann, kan det gjøres mer målrettede forvaltningstiltak som område- og sesongbegrensninger, som i mindre grad påvirker muligheten for utøvelse av andre fiskerier. 

Nøkkeltall:

KVOTERÅD 2019 og 2020: Føre-var-hensyn tilsier at intet direkte fiske tillates. Dagens fangstnivå vil ikke influere vesentlig på bestandens gjenoppbygging. Bifangst bør kun tillates som en del av en forvaltningsplan.
KVOTE 2017: Forbud mot direkte fiske. Bifangst tillatt landet under visse betingelser.
NORSK FANGST 2017: Ca. 270 tonn