Tema: Reke – Nordsjøen og Skagerrak

HI-004671.jpg

Reken i Nordsjøen og Skagerrak har en makslengde på 18 cm. Den lever hovedsakelig av plankton, små bunndyr, døde plante- og dyrerester.

Fotograf: Øystein Paulsen / Havforskningsinstituttet

Som det norske navnet tilsier, trives dypvannsreken best på dypt vann, vanligvis dypere enn 70 meter. Den kan også forekomme så grunt som 15–20 meter. Den er en kaldtvannsart som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren.

Hos oss finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Videre finnes den rundt Island og Jan Mayen, ved Grønland og langs østkysten av Canada. Dypvannsreke lever på leire- eller mudderholdig bunn, der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk. I tillegg til vertikale vandringer, rapporterer rekefiskere i Skagerrak at hunnrekene trekker inn på grunt vann under klekkingen av eggene i mars. Hunnen har da gått med de befruktede eggene festet til svømmeføttene på bakkroppen siden gytingen i oktober/november. De nyklekte larvene flyter fritt i vannet i ca. tre måneder før de bunnslår. Reken skifter skall når den vokser og har derfor ingen harde strukturer som kan brukes til aldersavlesing. I Norskerenna-/Skagerrakbestanden kan man imidlertid identifisere 3–4 årsklasser ut fra lengden på rekene, pga. lite overlapp i størrelsen.

Det første norske rekefisket

Rekefisket har en lang historie i Sør-Norge. I 1897 påviste Johan Hjort store rekeforekomster i Langesundsfjorden. Allerede høsten etter var et lønnsomt rekefiske i gang. Før 1897 var det bare i Drammensfjorden at man kjente til større forekomster. Her var reken blitt fisket med håv! Det første rekefisket foregikk med seilskøyter, men disse ble etter kort tid skiftet ut med dampskip og motorbåter. Under første verdenskrig ble seil igjen tatt i bruk pga. mangel på drivstoff. Reketråling med seil var en stor utfordring i de trange rekefeltene langs norskekysten. Fram til første verdenskrig ble det årlig fisket 400–500 tonn reke i Norge, hovedsakelig i Østfold og Rogaland. Etter krigen og fram til 1935 steg fangstene til over 3000 tonn årlig. Samtidig arbeidet rekefisket seg sakte nordover. Rekefisket var i oppstarten en enkeltmannsbedrift, og fremdeles domineres rekeflåten i sør av små fartøy med et mannskap på en til to.

Rekenæringen i sør og nord

Rekeflåten i sør koker de store rekene om bord og leverer dem ferske til hjemmemarkedene på Sørlandet og Østlandet. Noe eksporteres også til Sverige. Kokreken gir en veldig god pris til fiskerne, rundt 80–100 kr kiloen, noen ganger enda mer. De mindre rekene oppnår en mye lavere kilopris (rundt 15-20 kr), og disse leveres rå til industrien. Industrien i Sør-Norge klarer ikke å skaffe nok råstoff fra rekefiskeriet i Nordsjøen og Skagerrak, og det importeres derfor også en del frossen reke fra Canada. I Nord-Norge (Finnmark, Troms og Nordland) har lang avstand til markedene og store volum ført til at man fryser rekene ombord. Mye av dette eksporteres til Sverige, Finland og Storbritannia. Frossen reke gir lavere pris enn ferskvare.

Kjønnsskifte

Dypvannsreken er en såkalt protandrisk hermafroditt, det vil si at den først gyter som hann og deretter skifter kjønn og gyter som hunn. Alderen ved kjønnsskifte varierer med breddegraden. I Skagerrak lever dypvannsreken i relativt varmt vann (6–8 oC), og den gjennomfører dermed livssyklusen raskt sammenlignet med bestander i mer nordlige farvann. Kjønnsskiftet foregår ved 1,5- til 2,5-års alder i Skagerrak, men først ved 5-års alder i Barentshavet. I Skagerrak utvikler også enkelte individer seg direkte til hunner uten å først reprodusere som hanner. Andelen av disse såkalte primærhunnene er liten og varierer fra år til år.

Genetikk

For å kunne forvalte en art forsvarlig er det helt nødvendig å vite noe om bestandsstrukturen.

Genetiske undersøkelser av rekepopulasjonene i Barentshavsregionen på 1990-tallet viste at dypvannsreken i Barentshavet, Svalbardsonen, de østlige Finnmarksfjordene og rundt Jan Mayen utgjør én stor populasjon. Resultatene viste også en påfallende forskjell mellom ulike fjorder på Vestlandet, i Troms og i Finnmark. 

Resultater fra et Forskningsrådsprosjekt i 2010–2013 viser at det er stor genetisk variasjon mellom rekene i Nord-Atlanteren. Åtte genetisk distinkte områder peker seg ut: Skagerrak/Nordsjøen og norskekysten, Barentshavet inkludert Spitsbergen, Jan Mayen, Island, Vest-Grønland, hele den canadiske østkysten fra Hudson Strait til Nova Scotia, Flemish Cap og Gulf of Maine. Langt på vei kan denne bestandsstrukturen forklares ved fremherskende havstrømmer og påfølgende larvedrift, men andre faktorer spiller også inn. Den store forskjellen mellom rekene sør og nord i Norge var blant de største overraskelsene i prosjektet. Rekebestandene ved Island og særlig Jan Mayen ser ut til å være isolerte bestander med svært liten tilførsel av larver utenfra. I Skagerrak og Nordsjøen er de genetiske forskjellene mye mindre enn for Nord-Atlanteren, men reker i noen av Skagerrak-fjordene og på Fladengrunn skiller seg fra det åpne Skagerrak og Norskerenna.

Det fastsettes én kvote for reken i Norskerenna vest for Lindesnes og én kvote for reken i Skagerrak, men dette skyldes forvaltningsmessige hensyn. Bestanden i Skagerrak/ Norskerenna vurderes samlet, og rådet som gis fra ICES, gis for hele bestanden i dette området.

Status, råd og fiskeri

I Nordsjøen deles dypvannsreke i tre bestander: én i Norskerenna/Skagerrak, én på Fladengrunn og én i Farndypet. De to sistnevnte er små og har ikke vært fisket på lenge. 

Havforskningsinstituttet har et årlig reketokt i Skagerrak/Norskerenna for å beregne størrelsen på denne bestanden. Rekebestanden minket fra 2008 til 2012, trolig på grunn av lav rekruttering. I 2014 var rekrutteringen av 1-årige reker svært god, og bestanden økte frem til 2016. Det har siden ikke vært noen gode årsklasser i bestanden, som igjen viser tegn til å minke. I 2016 innførte ICES en aldersbasert modell for denne rekebestanden. Rådgivningen var tidligere basert på en kvalitativ vurdering av fiskeristatistikk og toktdata, og fra 2013 til 2015, en biomassemodell. I oktober 2017 kom ICES med et kvoteråd for 2018 på 10 475 tonn (fangster). Dette rådet ble oppdatert i mars 2018 basert på oppdatert fangststatistikk og toktresultater fra januar 2018. Det oppdaterte rådet var på 8 571 tonn (fangster).

Fiskeri

Rekefisket startet i Skagerrak allerede på slutten av 1800-tallet. Det er Norge, Sverige og Danmark som fisker på denne bestanden, og totallandingene varierte mellom 10 000 og 16 000 tonn fra midt på 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Totallandingene minket fra 2004 til 2010, men har siden tatt seg opp igjen. I 2016 ble det landet 12 397 tonn, mens det i 2017 ble landet 10 585 tonn. Norge landet 6 778 tonn i 2017: 72 % fra Skagerrak og resten fra Norskerenna vest for Lindesnes. Dette var en nedgang fra 2016. De norske landingene i Skagerrak minket markant fra 2008 til 2010 , for så å øke jevnt fram til 2016. I 2017 lå Skagerrak-landingene på same nivå som i 2014-2015. I Norskerenna var trenden minkende fra 2004 til 2012, og deretter økende frem til 2016. Også i dette området var det en nedgang fra 2016 til 2017. Den norske rekeflåten domineres av små trålere (10–15 m lange), spesielt i det østlige Skagerrak.

Forvaltning

Rekefisket i Norskerenna/Skagerrak har vært kvoteregulert siden 1992. Totalkvoten fordeles mellom Norge, Sverige og Danmark på grunnlag av historiske landinger. Norge får 58–60 %, mens Sverige får den minste kvoten (14–18 %). I 2017 var totalkvoten på 10 316 tonn, og av dette kunne Norge lande 6 126 tonn. Totalkvoten for 2018 ble i forhandlinger mellom Norge og EU i april 2018 satt til 8 900 tonn (landinger). Det norske minstemålet er 6,5 cm. Minste lovlige maskevidde er 35 mm. Det er videre fastsatt hvor mye bifangst som kan leveres sammen med rekene. Utkast er forbudt i norsk økonomisk sone. Fra og med 2016 har EU innført landingspåbud for reke.

Nøkkeltall:

KVOTERÅD 2018 (fangster): 8 571 tonn
KVOTE, TOTAL OG NORSK 2018: 8 900 og 5 239 tonn
LANDINGER, TOTAL OG NORSK 2017: 10 585 og 6 778 tonn. 
NORSK FANGSTVERDI (SKAGERRAK OG NORSKERENNA) 2017: ca. 430 mill. kroner