Gå til hovedinnhold

Tema: Reke – Nordsjøen og Skagerrak

HI 004671

Reken i Nordsjøen og Skagerrak har en makslengde på 18 cm. Den lever hovedsakelig av plankton, små bunndyr, døde plante- og dyrerester.

Fotograf: Øystein Paulsen / Havforskningsinstituttet

Dypvannsreke, eller Pandalus borealis på latin, er den viktigste skalldyrressursen i Nord-Atlanteren, med et fiskeri på omkring 250 000–400 000 tonn årlig. 

Som det norske navnet tilsier, trives dypvannsreken best på dypt vann, vanligvis dypere enn 70 meter. Den kan forekomme så grunt som 15–20 meter og er funnet helt ned på 900 m dyp. Dypvannsreken er en kaldtvannsart som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren. 

Utbredelse 

Hos oss finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Videre finnes den rundt Island og Jan Mayen, ved Grønland og langs østkysten av Canada. Sannsynligvis finnes arten også nord i Stillehavet, selv om noen mener reken der utgjør en egen art.

Biologiske bestander

Det er stor genetisk variasjon mellom rekene i Nord-Atlanteren. Åtte distinkte områder peker seg ut: Skagerrak/Nordsjøen og norskekysten, Barentshavet inkludert Spitsbergen, Jan Mayen, Island, Vest-Grønland, hele den canadiske østkysten fra Hudson Strait til Nova Scotia, Flemish Cap og Gulf of Maine. 

Langt på vei kan denne bestandsstrukturen forklares ved havstrømmer og larvedrift, men andre faktorer som temperatur spiller også inn. Rekebestanden ved Jan Mayen ser ut til å være isolert med svært liten tilførsel av larver utenfra. I Skagerrak og Nordsjøen er de genetiske forskjellene mye mindre enn for Nord-Atlanteren, men reker i noen av Skagerrak-fjordene og på Fladengrunn skiller seg fra de åpne havområdene. Rekene langs norskekysten så langt nord som Kvænangen er genetisk lik rekene i Nordsjøen og Skagerrak, mens rekene i finnmarksfjordene er en blanding av kystreker og barentshavreker.

Inger måler reker
Inger Henriksen måler reker på tokt i Nordsjøen og Skagerrak i 2021. Foto: Heidi Gabrielsen / HI

Biologi

Dypvannsreken lever i vann med temperaturer mellom 0 og 9 ⁰C. Den finnes hovedsakelig på leire- eller mudderholdig bunn. Om dagen står reken på bunnen der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på svermene av dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk og blåkveite, men er også blitt funnet i magen på sel. 

I tillegg til vertikale vandringer, trekker hunnrekene mange steder inn på grunnere vann før klekkingen av eggene. I Skagerrak og langs norskekysten klekker eggene i mars–april, mens i Barentshavet klekker de i mai–juni. Hunnen har da gått med de befruktede eggene festet til svømmeføttene på bakkroppen siden gytingen høsten før. I Barentshavet gyter reken i juni–oktober, mens den gyter i oktober–november i Skagerrak og Nordsjøen. En gjennomsnittlig hunn bærer omkring 1700 egg. Når disse klekkes, flyter larvene til de øverste vannlagene hvor de beiter på småplankton. Larvene driver med havstrømmene i ca. tre måneder før de bunnslår.

Kjønnsskifte

Dypvannsreken er en såkalt protandrisk hermafroditt, det vil si at den først gyter som hann og deretter skifter kjønn og gyter som hunn. Alder ved kjønnsskifte varierer med breddegraden. I Skagerrak lever reken i relativt varmt vann (6–8 ⁰C), og livssyklusen gjennomføres raskt sammenlignet med bestander i kaldere farvann. Kjønnsskiftet foregår ved 1,5- til 2,5-årsalder i Skagerrak, men først ved 5-årsalder i Barentshavet. I Skagerrak utvikler enkelte individer seg direkte til hunner uten å først reprodusere som hanner. Andelen av disse primærhunnene er liten og varierer fra år til år.

Skallskifte og alder

Når reken skal vokse, kaster den det ytre skjelettet – rekeskallet. Reken kravler så ut av sitt gamle skall, og kroppen begynner å ta opp vann og øke i størrelse før det nye bløte skallet hardner. Den egentlige veksten foregår så gradvis ved at det absorberte vannet erstattes av vev. Hunnene, som bærer eggene “limt” til skallet, kan kun vokse når de ikke bærer egg. Pga. skallskiftet har reken ingen harde strukturer som kan brukes til aldersavlesing. I sørlige bestander kan man imidlertid identifisere 3–4 årsklasser ut fra lengden på rekene, pga. lite overlapp i størrelsen. I kaldere vann anslår man at den bli opptil 10 år gammel.

Det første norske rekefisket

Rekefisket har en lang historie i Sør-Norge. I 1897 påviste Johan Hjort store rekeforekomster i Langesundsfjorden. Allerede høsten etter var et lønnsomt rekefiske i gang. Før 1897 var det bare i Drammensfjorden at man kjente til større forekomster. Her var reken blitt fisket med håv! Det første rekefisket foregikk med seilskøyter, men disse ble etter kort tid skiftet ut med dampskip og motorbåter. Under første verdenskrig ble seil igjen tatt i bruk pga. mangel på drivstoff. Reketråling med seil var en stor utfordring i de trange rekefeltene langs norskekysten. Fram til første verdenskrig ble det årlig fisket 400–500 tonn reke i Norge, hovedsakelig i Østfold og Rogaland. Etter krigen og fram til 1935 steg fangstene til over 3000 tonn årlig. Samtidig arbeidet rekefisket seg sakte nordover. Rekefisket var i oppstarten en enkeltmannsbedrift, og fremdeles domineres rekeflåten i sør av små fartøy med et mannskap på én til to.

Rekenæringen i sør og nord

Rekeflåten i sør koker de store rekene om bord og leverer dem ferske til hjemmemarkedene på Sørlandet og Østlandet. Noe eksporteres også til Sverige. Kokreken gir en veldig god pris til fiskerne, rundt 90–100 kr kiloen, noen ganger enda mer. De mindre rekene oppnår en mye lavere kilopris (rundt 15–20 kr). Disse leveres rå til industrien. I Barentshavet har lang avstand til markedene og store volum ført til at man fryser rekene om bord. Mye av dette eksporteres til Sverige, Finland og Storbritannia. Frossen reke gir lavere kilopris enn ferskvare. En del små reketrålere i de nordligste fylkene selger kokte reker fersk til hjemmemarkedet.

Forvaltning

Rekene i norske farvann forvaltes som to bestander, én i Skagerrak og Norskerenna, og én nord for 62⁰N. Disse forvaltningsenhetene samsvarer ikke med de biologiske bestandene.

Det fastsettes én kvote for reken i Norskerenna vest for Lindesnes og én kvote for reken i Skagerrak, men dette skyldes forvaltningsmessige hensyn. Bestanden i området vurderes samlet, og rådet som gis fra ICES, gis for hele bestanden. ICES gir også årlige kvoteråd for rekene i Barentshavet, men det fastsettes ikke norske kvoter for dette fisket. Det fastsettes heller ikke kvoter for kystrekene nord for 62⁰N.

Minste maskevidde er 35 mm. Det er påbud om fiskerist i reketrål. Sør for 62⁰N er det tillatt å bruke oppsamlingspose over hullet i fiskeristen for å ta vare på bifangsten. For å begrense fangsten av småreker og fiskeyngel, stenger Fiskeridirektoratet midlertidig områder med for stor innblanding av yngel i fangstene.

Økosystemeffekter 

Reke fanges med en finmasket trål som kan gi bifangst av fiskeyngel. I det norske fisket er denne type bifangst relativ liten siden det benyttes sorteringsrist som sender mesteparten av fisken over en viss størrelse, ut av trålen igjen. 

Status og råd – Skagerrak og Norskerenna

Rekebestanden i Skagerrak og Norskerenna har hatt dårlig rekruttering siden 2008, med unntak av én solid årsklasse, 2013-årsklassen. Dette har ført til et lavere bestandsnivå, og gytebiomassen har ligget under føre-var nivået siden 2012, med unntak av i 2016 da 2013-årsklassen var fullvoksne hunnreker. Rekebestanden har nå også en mindre utbredelse sammenlignet med på 1980- og 1990-tallet. Nå finnes de største forekomstene i Skagerrak og helt sør i Norskerenna, mens reken er nærmest forsvunnet fra de nordlige delene av Norskerenna.

ICES gir årlige kvoteråd, og det fastsettes kvoter som en del av forhandlingene mellom Norge og EU. Norge får 59 % av totalkvoten, Danmark 27 % og Sverige 14 %. Fra og med 2019 har man hatt en forvaltningsplan for denne rekebestanden.

Fiskeri – Skagerrak og Norskerenna

Siden midten av 1980-tallet har de totale landingene svingt mellom 7 000 og 16 000 tonn, med de høyeste landingene i 2004 (15 956 tonn) og de laveste i 2019 (7 577 tonn). Landingene har ligget på et lavere nivå de siste årene pga. den lavere bestandsstørrelsen og dermed lavere kvoter. Fisket foregår både med små trålere som opererer i kystnære farvann, og med større trålere som fisker lengre fra land og er ute i flere dager. Fangsten sorteres om bord (solles). De største rekene kokes og landes ferske og oppgår gode priser, mens de mindre rekene leveres rå til industrien. De minste rekene (tredjesortering) ble tidligere hevet ut, men nå finnes det er marked også for disse.