Klimaet i Nordsjøen og Skagerrak

Overflatetemperaturene i Nordsjøen og Skagerrak har vært høyere enn langtidsmiddelet (1971-93) gjennom så å si hele 2020 for hele havområdet. De høyeste avvikene fra normalen har stort sett vært i sørlige og østlige Nordsjøen samt i Skagerrak. Sjøtemperaturen gjennom vinteren 2020 (januar-mars) lå på rundt 1 oC over normalen i nordlige Nordsjøen, mens Skagerrak og sørvestlige deler av Nordsjøen var 4-5 oC over normalen. April og mai var mer moderat varme med temperaturer rundt 1 oC over normalen. Mens juni igjen var spesielt varm, så var juli kjøligere med nær normale temperaturer i hele området. Resten av året var også varm, spesielt i de østlige deler av Nordsjøen og langs norskekysten.

Kilde: BSH, Bundesamt für Seeschifffahrt und Hydrographie, der overflatetemperaturer basert på skips- og stasjonsdata er lagt på regulært grid, anomalier basert på perioden 1971-93, se https://www.bsh.de/DE/DATEN/Meerestemperaturen/Meeresoberflaechentemperaturen/meeresoberflaechentemperaturen_node.html.

Dypvannet i Skagerrak (100-200m) er stort sett karakterisert av atlantiske vannmasser. Temperaturen i atlanterhavsvannet utenfor Torungen (Arendal) var nær normal (relativt til perioden 1981-2010) i januar 2020, mens det var høyere temperaturanomali i februar og normalt i mars. Hele perioden april til september var temperaturen mer enn ett standardavvik over normalen, før året sluttet med temperaturer litt varmere enn normalt. Saltholdigheten i dypvannet var normale i største delen av 2020 med unntak av lave verdier i mars og på sommeren og noe høyere verdier i desember (Figur 2).

Norskerenna i Skagerrak strekker seg langs hele Sørvest-Norge og inn mot Oslofjorden, er over 700m dyp utenfor Arendal og har en terskel på ca. 270m utenfor Stavanger. Av den grunn kan bunnvannet i Skagerrak betraktes på samme måte som i en fjord der man har stagnerende vannmasser under terskelnivå og med mer eller mindre jevnlig utskiftning av tyngre vann. Utskiftningen i Skagerrak skjer med ett eller flere (opptil 4-5) års mellomrom og normalt i perioden mars-april. Etter 1990 er det registrert 15 utskiftninger, der den siste skjedde våren 2018 (Figur 3). Det hadde da gått fem år siden den siste store utskiftningen i 2013. Bunnvanns-utskiftningene er enten kjennetegnet ved at tyngre atlanterhavsvann dukker ned etter å ha passert terskelen til Norskerenna vest for Stavanger eller at avkjølingen i Nordsjøen er så sterk gjennom vinteren at kaldt vann synker ned i Skagerrak-bassenget. Den sistnevnte mekanismen har vært mindre vanlig de siste 30 årene selv om målingene indikerer slik avkjøling av bunnvannet i Skagerrak i forbindelse med vintrene 1996 og 2010. Oksygen-nivået i bunnvannet var i 2016 på et av de laveste nivåene som er registrert siden 1970, og selv om der har vært noen delvise utskiftninger i 2017, så var det først i løpet av våren 2018 at bunnvannet ble helt byttet ut med tyngre atlanterhavsvann. Det nye bunnvannet ble karakterisert med noe lavere saltholdighet enn det gamle og en vesentlig lavere temperatur, i begge tilfeller med verdier nær langtidsgjennomsnittet. Det er ikke registrert særlige endringer i bunnvannsmiljøet i 2019 eller 2020, og oksygennivået er derfor på nivå med det som ble registrert i 2016. Tilsvarende lave oksygenkonsentrasjoner er kun registrert i 1990, 2008 og 2016 etter at målingene startet jevnlig fra 1972 (Figur 3).

Havsirkulasjonsmodellen NORWECOM er brukt for å beregne transport av atlanterhavsvann gjennom et tverrsnitt mellom Utsira og Orknøyene samt varmeinnholdet i Nordsjøen. Modellberegningene viser at atlanterhavsinnstrømningen til Nordsjøen mellom Utsira og Orknøyene var relativt kraftig i første kvartal av 2020, men at lave transporter resten av året gjorde at 2020 totalt kom ut med innstrømning lik middelverdi for hele perioden 1985-2020. Trenden med relativt lav innstrømning av atlanterhavsvann til nordlige Nordsjøen holdt seg derfor i 2020 (Figur 4).

Av det modellerte varmeinnholdet for hele Nordsjøen for perioden 1985-2020 vises både sesongvariasjoner (økt varmeinnhold om sommeren samt tap av varme og derfor varmeinnholdsminimum om vinteren) samt de langperiodiske svingningene (Figur 5). Som i 2019, så var vinteren 2020 også relativt varm slik at varmetapet var mye lavere enn f.eks. vinteren 2018. Grunnet de relativt kalde somrene i 2019 og 2020, har varmeøkningen vært moderat begge de årene slik at varmeoverskuddet holdt seg likt i 2020 som i 2019.