Gå til hovedinnhold

Høyt kobberforbruk i oppdrettsnæringen

BE DSC 6807

Forsker Bjørn Einar Grøsvik tar vannprøver i nærsonen på et oppdrettsanlegg for å sjekke kobbernivå.

Fotograf: Christine Fagerbakke / Havforskningsinstituttet

Kobber fra oppdrettsnæringen forurenser havbunnen under og rundt anlegget. Det er fortsatt manglende kunnskap om hvordan det marine miljøet påvirkes.

For å unngå at nøtene i oppdrettsanleggene blir begrodde av alger og skjell, benytter næringen antibegroingsmidler med kobber. Dette er et metall som kan være giftig for en rekke organismer som lever i området rundt anleggene. Kobber er et metall som ikke forsvinner, men som samler seg opp over tid. Dette gjør at når kobberet fra nøtene lekker ut, samler det seg opp i sedimentet i nærsonen til oppdrettsanleggene.

I risikovurderingen av norsk fiskeoppdrett har Havforskningsinstituttet sett på miljøeffekter av utslipp av kobber fra fiskeoppdrett. Både under oppdrettsanlegg og 30 meter utover, i overgangssonen som strekker seg fra 30 til 500 meter og i fjernsonen som er mer enn 500 meter fra anlegget.

– Noen steder er konsentrasjonene av kobber i sedimentet under og i nærheten av anleggene så høye at de kan være giftige for organismer, sier forsker Bjørn Einar Grøsvik.

Ser på miljøtilstanden

Risikovurderingen skal si noe om hvordan kobber påvirker miljøet og hvor mange anlegg som har dårlig miljøstatus i selve anleggssonen. Vurderingen har tatt utgangspunkt i de 13 produksjonsområdene langs kysten. Målet er å skape forståelse for risikoen knyttet mot miljøpåvirkningen kobber har. 

– Siden vi mangler informasjon om bruk av kobber som antibegroingsmiddel på de enkelte oppdrettsanleggene, har vi gjort estimat for totalt forbruk av kobber til bruk som antibegroingsmiddel i akvakultur fra Produktregisteret, sier Grøsvik.

Estimert forbruk av kobber i de ulike produksjonsområdene er basert på oppdrettsintensitet og areal. 

– Vi har lagt vekt på hvor stor andel av oppdrettsanleggene som har dårlig miljøtilstand på grunn av kobber i anleggssonen i de ulike produksjonsområdene, basert på C-undersøkelsene, forklarer Grøsvik videre.

Havforsker Bjørn Einar Grøsvik forteller at det er behov for mer kunnskap om hvordan kobberet spres og fortynnes rundt anleggene. Foto: Christine Fagerbakke / HI

I produksjonsområde tre og fire (fra Karmøy til Sotra og Nordhordland til Stadt) er vurderingen at det er høy risiko for miljøeffekter som følge av utslipp av kobber fra fiskeoppdrett. 

Det er fortsatt manglende kunnskap om hvor tilgjengelig ulike kobberformer er i sedimentet, og vi vet svært lite om konsentrasjonene av kobber i vannsøylen. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan kobberet spres og fortynnes rundt anleggene, og om hvilke arter og livsstadier som er mest sårbare for kobberutslippene fra oppdrett.

Flere overvåkingskilder

I risikorapporten har forskere tatt utgangpunkt i tre hovedkilder for å overvåke kobber: C-overvåkingen, som er en sedimentovervåking anleggene er pålagt å gjennomføre. Tall fra Produktregisteret, som er myndighetenes register over mengde kjemikalier som blir omsatt i Norge og HI sin egen overvåking.

– I C-undersøkelsen blir det tatt prøver i starten, inne i og i slutten av overvåkingssonen, for å se hvordan kobbernivåene er. Det blir også tatt en artsindeks-prøve i det samme sedimentet, for å se om artsindeksen endrer seg i nærheten av anleggene, forklarer Grøsvik.

HI har også samlet inn sine egne prøver siden 2018, etter at det ble oppdaget høye konsentrasjoner av kobber i fjernsonen av oppdrettsanlegg på Vestlandet.

– Vi startet vår egen overvåking da vi oppdaget dette, og har vært innom en rekke fjorder på Vestlandet mellom 2018 og 2020, sier Grøsvik.

Estimert forbruk av kobber i de ulike produksjonsområdene er basert på oppdrettsintensitet og areal. Foto: Christine Fagerbakke / HI

Blir ikke brutt ned

Når kobber først er kommet ut i naturen, brytes det ikke ned slik som mange andre stoffer. 

– Når det har samlet seg opp i så store mengder at det blir giftig, vil det påvirke miljøet rundt anlegget negativt, sier Grøsvik.

Kobber er et tungmetall som finnes naturlig i jordskorpen, marine sediment og i sjøvann. Metallet er viktig for en rekke organismer, men kan være giftig i høyere konsentrasjoner. 

Nesten dobling i kobber-produkter

Ved også å bruke Produktregisteret som kilde kan forskeren si noe om hvor mye kobber som faktisk blir omsatt til næringen i form av antibegroingsmidler. Opplysninger viser at det ble omsatt 1130 tonn kobber til dette bruket i 2014. I 2019 var det økt til 1698 tonn. 

– Ifølge produktregisteret har det vært en økning på ni prosent årlig av kjøp av produkter som inneholder kobber, sier Grøsvik.

I tillegg er det estimert at 80 prosent av kobberet som finnes i produktene blir frigitt i sjøen. I landbasert industri er det kun lov å slippe ut to kilo kobber i miljøet årlig før myndighetene stenger produksjonen. I havet slipper anleggene som bruker kobber langs kysten i snitt ut 1700 kilo kobber hver i året.

Det finnes ingen systematisk oversikt over kobberforbruket på hvert anlegg, men det finnes en oversikt på nasjonalt nivå.