Gå til hovedinnhold

Tema: Ål

Det er rundt 19 arter ål i verden. Ål i Norge hører til den felles europeiske bestanden (Anguilla anguilla) som gyter i Sargassohavet på den andre siden av Atlanteren.

Ål av slekten Anguilla er beskrevet som en katadrom fisk, det vil si at den gyter i saltvann og vokser opp i ferskvann (gulålstadiet). Etter gulålstadiet blir den blankål. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter "vår" ål, Anguilla anguilla, gytevandringen. Den svømmer da ca. 6 000 km for å nå tilbake til Sargassohavet hvor den gyter.

Analyser av øresteiner fra europeisk (A. anguilla) og japansk ål (A. japonica) viser at en del ål aldri vandrer opp i ferskvann. Selv om det er kjent i Norge at ål lever i både salt- og brakkvann, er det forholdsvis ukjent andre steder. I det meste av Europa blir ålen sett på som en fersk- eller brakkvannsart, også i forvaltningen. Fisket etter gulål og blankål foregår i elver og våtland nær kysten.

Ål kan ha et komplekst livsløp hvor den vandrer mellom ferskvann og brakkvann (semi-katadrom adferd). Det er bemerkelsesverdig, siden den dermed veksler mellom omgivelser som har helt forskjellig saltholdighet, temperatur, substrat, dybde og andre miljøforhold. Skifte av leveområde skjer som oftest når ålen er 3 og 5 år gammel. Hva som bestemmer ålens livsstrategi, er usikkert, men valget av vandringsmønster synes ikke å ha noe å gjøre med kjønn, siden både hunn- og hannålen viser vandringsfleksibilitet. En hypotese er at forskjeller i produktivitet mellom elver og saltvannsområder motiverer for at ål velger om den vil vandre mellom habitater i sjø og ferskvann (fakultativ diadrom). Ved lavere breddegrader er det ofte høyere primærproduksjon i ferskvann enn det er ved høyere breddegrader. Tendensen til å oppholde seg i brakkvann og saltvann øker med breddegraden.

Status og råd

Det er registrert ål i 1788 vann og innsjøer fordelt på 361 nedbørsfeltområder i Norge, men siden mange områder og habitater ikke er undersøkt, er dette et minimumstall. Hos oss finnes ålen langs hele kysten, men i avtakende antall når en går nordover.

Ifølge det internasjonale havforskningsrådet ICES er ålebestanden på et historisk og kritisk lavt nivå over hele utbredelsesområdet, og den negative utviklingen vedvarer. Rekrutteringen til bestanden har vist en betydelig nedgang de siste 25 årene. Dette indikerer at reproduksjonen er vesentlig svekket og at gytebestanden er kraftig redusert. Bestanden vurderes å være utenfor sikre biologiske grenser. Nedgangen skyldes blant annet overfiske, tap av habitat, forurensning og vandringsbarrierer.

Forvaltningsplanen i 2008 førte til en beslutning om betydelig reduksjon i fangst av ål. Etter en ny vurdering av Artsdatabanken i 2015 ble ål oppført som VU (sårbar) i den norske rødlisten, hvor den hadde stått som CR (kritisk truet) siden 2006. Grunnen til dette var en forbedring av ferskvannsmiljø som har hatt en positiv effekt på ålforekomsten i tillegg til en liten økning i antall ål fra to tidsserier. I Artsdatabankens Norsk rødliste for arter 2021 ble arten vurdert til EN (sterkt truet). Kategorien kommer av reduksjon i populasjonsstørrelse.

Fiskeriet

Tradisjonelt foregikk ålefisket hovedsakelig langs Skagerrakkysten og sørlige deler av Vestlandet. Det ble fisket i saltvann, brakkvannsområder og i elvemunninger, men også i ferskvann. Fangst av glassål har alltid vært forbudt i Norge. Fra 1975 fikk Havforskningsinstituttet noen fiskere til å rapportere fangsten i loggbøker. De registrerte fiskeutstyr, antall dager fellene stod ute, og antall små og store ål. Dette stoppet i 2010. Et lignende prøvefiske med om lag 30 ålefiskere startet opp igjen i 2016.

Tidsserie

Ål er en katadrom fisk, dvs. at den gyter i havet, men tilbringer vekstfasen i ferskvann. En del ål utelater ferskvannsfasen uten at vi vet hvorfor. Andelen av ål som blir værende i sjøen synes å øke med økende breddegrad. Habitatene langs kysten er produktive, noe som gjør en oppvandring til ferskvann mindre attraktivt. Mye av ålen i Norge har derfor trolig kun en marin livssyklus.

Strandnottidsserien vår fra Skagerrakkysten er analysert for å studere eventuelle endringer i den marine delen av ålebestanden i Norge. Hver høst undersøkes ca. 100 stasjoner langs kysten. Fisk blir fanget med standardiserte strandnotkast, identifisert og talt. Resultatene viser at svingningene følger en litt annen dynamikk enn i resten av Europa. En nedgang er observert, men er forsinket med rundt én generasjon i forhold til ål i for eksempel Nederland.

Antall ål har vært rekordlavt de siste tiårene. Svingningene blir koblet til flere faktorer, blant annet synes høy NAO-indeks (sykliske bevegelser i lufttrykket over Nord-Atlanteren) og høy temperatur i gyteområdene i Sargassohavet å ha en negativ effekt på nyklekte ålelarver.

Antallet ål (standardisert fangst) fra Skagerrak strandnotserie i perioden 1925–2017. Stiplet linje angir et glidende gjennomsnitt (periode = 8 år).
Antallet ål (standardisert fangst) fra Skagerrak strandnotserie i perioden 1925–2017. Stiplet linje angir et glidende gjennomsnitt (periode = 8 år).

Seint i tenåra kryssar ålen Atlanteren for å nå gyteområdet i Saragassohavet. Det har vore ei gåte korleis ålen finn vegen, men no nærmar forskarane seg svaret. Forklaringa er magnetisk.

Av Marie Hauge

Ei mørk og regnfull natt – ved nymåne – forlèt ålen barndomstraktene for godt. Framfor seg har han ein symjetur på fem, seks månader. Målet er Saragassohavet; eit stort havområde sør for Bermuda, der ålen gyt for første og siste gong i livet.

Sym djupt

Både europeisk og amerikansk ål gyt i dette djupe, salte havområdet. Kvifor ålen utset seg for ei så strabasiøs vandring veit forskarane ikkje sikkert. Truleg var Saragassohavet gyteområde alt den gongen kontinenta låg tettare til ålen sitt oppvekstområde.

Til dags dato er det enno ingen som har funne vaksen ål her.

– Saragassohavet er stort og djupt – og det gjer det både kostbart og vanskeleg å leita etter ålen. Samtlege merkingsforsøk, som det har vore mange av, har hittil vore mislykka. Ålen sym truleg så djupt som 600 til 700 meter, fortel forskar Caroline Durif frå Havforskingsinstituttet.

Myteomspunnen fisk

Det er mykje forskarane ikkje veit om ål, som var ein myteomspunnen fisk alt for 2000 år sidan. Egg og larver frå ål hadde ingen sett, og Aristoteles slo fast at ålen grodde fram av mudder og var verken ho eller hann. Seint på 1800-talet vart dei første ålelarvene observerte i Middelhavet. Sidan vart det funne stadig yngre larver stadig lenger ut i Atlanterhavet. Gjennombrotet kom då nyklekt åleyngel vart henta opp frå Sargassohavet. Ålen sitt gyteområde var oppdaga.
Då melde neste spørsmål seg: Korleis finn ålen fram til dette fjerne havområdet? 6000 kilometer er avstanden mellom norskekysten og Saragassohavet, og ålen sym langt nede i vassmassane og for det meste på natta. 

Magnetisk kartforståing

Mange teoriar har vore lanserte opp gjennom åra. At ålen navigerer etter stjernene, at han brukar kystlinja eller luktesansen til å koma seg dit han skal eller let seg føra med havstraumane. No hellar dei fleste mot at ålen kan sansa dei magnetiske felta  – og brukar dei til å staka ut kursen.  

– Ålen treng eit finstemt navigasjonssystem for å finna fram til det riktige gyteområdet. Når ein teiknar eit kart med utgangspunkt i jordmagnetiske felt ser ein at det kan føra fram til Sargassohavet. Det tyder på at ålen har utvikla ei form for kartforståing og orienterer seg ved hjelp av dei magnetiske felta, seier Caroline Durif. I samarbeid med forskarkollegaene Anne Berit Skiftesvik og Howard Browman  har ho undersøkt magnetoreception-teorien over ein toårsperiode. Studien er gjort på Havforskingsinstituttet sin forskingsstasjon i Austevoll. 

Nord i sør og omvendt

I migrasjonsperioden seinhaustes vart ålen isolert i mørke kar. I det avanserte testanlegget vart det skapt eit nytt ”nord” kvar natt for å testa ålen sin retningssans. Ein og ein ål vart eksponert for magnetiske felt med varierande intensitet. Infrarøde kamera filma ålen sin oppførsel. Caroline Durif vart først overraska då ho såg opptaka. Samtlege av dei reiseklare ålane søkte mot aust og nord, som slett ikkje var vegen ut i havet.

– Men då eg tok utgangspunkt i området der ålen var fanga, vart oppførselen forståeleg. Nord og aust hadde ført ålen ut i havet dersom han hadde starta gytevandringa derifrå. Som yngel lærer ålen vegen inn i elva. Så tek han motsatt veg når han skal ut i havet igjen. Med andre ord må ålen kunna vegen inn for å finna vegen ut, forklarar ho.

Det er ei oppdaging som kan få konsekvensar for omplassering av åleyngel, eitt av tiltaka som vert prøvde ut for å verna den sterkt utryddingstruga arten. 

Innebygt åle-GPS

Forsøka viste også at ålen navigerer etter styrken i magnetfelta. Denne styrken varierer alt etter kvar ein er på jorda. Dermed veit ålen og andre dyr som orienterer seg ved hjelp av magnetfelt heile tida kvar dei er. Det blir som ein slags innebygt GPS, forklarar Caroline Durif.

Enno veit ikkje forskarane kva det er i ålen sin fysiologi som gjer han i stand til å bruka dette systemet. Det er heller ikkje kjent kva delar av dei magnetiske felta ålen sansar og nyttiggjer seg undervegs til Saragassohavet.  

Yngelen vender tilbake

Ålen er svært lyssky, og startar gytevandringa mørke, regnfulle haustnetter. Ikkje akkurat draumeforhold for forsking, kan Caroline Durif fortelja. Ho har tilbringa mange netter ute i ufysleg vêr i von om å finna ut kva tidspunkt ålen bestemmer seg for gje seg ut i verda.

Ålane er ikkje kjønsmodne når dei forlet elva, og forskarane har ein teori om at det er noko i havet eller sjølve symjeaktiviteten som triggar kjønnsmodninga. Forsøk har vist at magnetisme kan ha ein fysiologisk innverkand på trekkfugl. Durif skal undersøkja om magnetisme kan vera ein av faktorane som utløyser kjønsmodninga hos ålen.  

Prosjektet på ålenavigasjon var først eit fireårig NFR-prosjekt med delfinansiering frå Universitetet i Oslo og Havforskingsinstituttet. Det vart sidan videreført i internprosjektet ”Sensory biology and behaviour” ved Havforskningsinstituttet. Tilknytta forskarar er Howard Browman (HI), Caroline Durif (UiO/HI), John Phillips (Virginia Tech, USA), Anne Berit Skiftesvik (HI), Hans Stockhausen (HI) og Asbjørn Vøllestad (UiO).