Tema: Atlantisk kveite

Tidligere ble store individer sett på med mystikk – de ble ikke brukt til menneskeføde og ble aldri omtalt med sitt rette navn.

Kveita er en toppredator som lever lenge. Dette medfører at store individer kan akkumulere miljøgifter som kvikksølv og dioksiner/DL-PCB. I dag fraråder Mattilsynet å spise kveite over 2 meter (ca. 110 kg), og det er derfor forbudt å ilandbringe fisk over denne størrelsen. En bieffekt av denne reguleringen er at den beskytter store hoer som er viktige for gytebestanden.

I kartleggingsundersøkelsen til NIFES/HI hadde under 1 prosent av kveiter under 40 kg organiske miljøgifter over grenseverdien, mens 60 prosent av fisk over 120 kg lå over grenseverdien.

Livshistorie

Kveita er i stor grad stedbunden, men foretar betydelige vertikalvandringer mellom dype gyteområder om vinteren og grunnere fødeområder om sommeren. Noen individer kan også vandre lange distanser.

Gytingen foregår antageligvis på flere hundre meters dyp i dype groper på fiskebankene eller i fjordene, selv om det finnes lite data om kveitas reproduksjon. En stor hunn kan gyte flere millioner egg (3,0–3,5 mm). Eggene stiger oppover i vannsøylen og klekker etter omtrent 16–20 døgn ved 5–6 °C. 

De nyklekte larvene er 6,5–7 mm lange. Larvene er pelagiske i starten før de søker mot bunnen. I den perioden går kveiter gjennom en omfattende metamorfose: larvene utvikler seg gradvis fra å være "vanlige" symmetriske fisk til å bli flatfisk ved en forflytning av bl.a. organer, øyer og munn. 

Når kveita samler seg i gytegropene på gytefeltene, er den et lett bytte for fiskere. En garnlenke på tvers av et slikt felt kan gjøre uopprettelig skade på gytebestanden i området.

Som hos andre flyndrefisk finnes det store forskjeller i maksimal størrelse, vekst og alder ved kjønnsmodning mellom kjønn, noe som kalles seksuell dimorfisme innen biologi. 

Kjønnsmodning inntrer normalt ved 7–9 års alder, noe som er moderat sammenlignet med saktevoksende dypvannsarter.

Maksimal alder i dagens bestand er sjelden over 35 år, selv om arten har et biologisk potensial for å bli eldre.

Fiskeri og forvaltning

Kombinasjonen av lang levetid, stor maksimalstørrelse, stedbundenhet og ansamling i gytegroper gjør kveita sårbar for overfiske. Det er derfor innført en rekke begrensninger i fisket, særlig i gyteperioden. Effektive forvaltningstiltak krever detaljert kunnskap om bestandenes utbredelse, vandringsmønster og gyteatferd.

Kveite fiskes over store deler av Nord-Atlanteren, og informasjon om bestandens utbredelse og størrelse får vi i hovedsak fra fiskeriene og fra forskningstokt. Havforskningsinstituttets årlige kysttokt gir en indikasjon på utviklingen til den yngre delen av bestanden nord for 62°N.

Situasjonen er ulik i de to forvaltningsenhetene langs norskekysten. 

Nord for 62°N blir kveitebestanden nå vurdert hvert år. Vurderingen viser at bestanden har tatt seg opp fra et nedfisket nivå og kan bære et betydelig fiskeri. Fangstene de siste årene har nærmet seg nivåene som ledet til bestandskollaps på 60-tallet og gir grunn til å begrense fiskeriet for å opprettholde en bærekraftig bestand. Fisket er innsatsregulert og underlagt størrelsesregulering gjennom minste- og maksmål (84 og 200 cm i 2026) samt fredning i gyteperioden. Fra og med 2025 er det i tillegg innført fartøykvoter nord for 62°N. 

Sør for 62°N er fangstene vedvarende lave, og bestanden i enkelte fjorder kan bestå av få gytemodne individer. Her er det totalforbud mot målrettet fiske etter kveite, men bifangst (spesielt i reke- og breiflabbfiskerier) kan skape problemer for fiskere. Det er uvisst i hvilken grad det er utveksling mellom bestandssegmentene nord og sør for 62°N. 

Kveite er blant artene som kan beskattes betydelig av rekreasjonsfiske. Mens turistfiskeselskaper har antallsbasert rapporteringsplikt for fangst, finnes det ikke slik rapporteringsplikt for lokalt fritidsfiske og selvstendig turistfiske. Det er derfor vanskelig å estimere fangstmengden i fritidsfiske, noe som forårsaker betydelig usikkerhet i bestandsvurderingen. 

Forskning 

Forskningsinnsatsen på kveite er fortsatt mer begrenset enn for mange andre kommersielt viktige arter. Men kunnskapsgrunnlaget er styrket de siste årene blant annet med flere publiserte satellittmerkestudier fra Canada, samt genetiske undersøkelser fra begge sider av Atlanteren.

Det har blitt gjort noen merkeforsøk med kveite i Norge, men disse resultatene finnes stort sett i studentavhandlinger eller er upubliserte. Merkeforsøkene viser at kveite i alle størrelser er stedegne, men det finnes eksempler på at kveite merket i nord har vandret sørover. Om den innvandrende fisken gyter i disse områdene er uklart. 

HI sin forskningsprioritet er å forbedre bestandsvurderingen, spesielt sør for 62°N, med en toktindeks som bruker alle bunntoktdata, forbedre fangstestimater fra rekreasjonsfiske, få nye overlevelsesestimater fra fangst- og slippfiske gjennom et akustisk merkeforsøk, og undersøke den romlige populasjonsstrukturen, vandringsmønstre gjennom genetikk og merkestudier, samt innsamling av biologiske data fra kysttoktet og referanseflåten for å forbedre bestandsmodellene.