Gå til hovedinnhold

Tema: Reke – kyst og fjord

Reker med rogn

Reker med rogn

Fotograf: Havforskningsinstituttet

Med ”kyst- og fjordreke” mener vi her den delen av rekebestanden som utnyttes som ressurs av kystfiskeflåten som opererer innenfor 12-milsgrensen.

Dypvannsreke, eller Pandalus borealis på latin, er den viktigste skalldyrressursen i Nord-Atlanteren, med et fiskeri på omkring 250 000–400 000 tonn årlig. Som det norske navnet tilsier, trives dypvannsreken best på dypt vann, vanligvis dypere enn 70 meter. Den kan forekomme så grunt som 15–20 meter og er funnet helt ned på 900 m dyp. Dypvannsreken er en kaldtvannsart som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren. 

Utbredelse 

Hos oss finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Videre finnes den rundt Island og Jan Mayen, ved Grønland og langs østkysten av Canada. Sannsynligvis finnes arten også nord i Stillehavet, selv om noen mener reken der utgjør en egen art.

Biologiske bestander

Det er stor genetisk variasjon mellom rekene i Nord-Atlanteren. Åtte distinkte områder peker seg ut: Skagerrak/Nordsjøen og norskekysten, Barentshavet inkludert Spitsbergen, Jan Mayen, Island, Vest-Grønland, hele den canadiske østkysten fra Hudson Strait til Nova Scotia, Flemish Cap og Gulf of Maine. 

Langt på vei kan denne bestandsstrukturen forklares ved havstrømmer og larvedrift, men andre faktorer som temperatur spiller også inn. Rekebestanden ved Jan Mayen ser ut til å være isolert med svært liten tilførsel av larver utenfra. I Skagerrak og Nordsjøen er de genetiske forskjellene mye mindre enn for Nord-Atlanteren, men reker i noen av Skagerrak-fjordene og på Fladengrunn skiller seg fra de åpne havområdene. Rekene langs norskekysten så langt nord som Kvænangen er genetisk lik rekene i Nordsjøen og Skagerrak, mens rekene i finnmarksfjordene er en blanding av kystreker og Barentshavreker.

Biologi

Dypvannsreken lever i vann med temperaturer mellom 0 og 9 ⁰C. Den finnes hovedsakelig på leire- eller mudderholdig bunn. Om dagen står reken på bunnen der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på svermene av dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk og blåkveite, men er også blitt funnet i magen på sel. 

I tillegg til vertikale vandringer, trekker hunnrekene mange steder inn på grunnere vann før klekkingen av eggene. I Barentshavet klekker eggene i mai–juni, mens de klekker i mars–april i Skagerrak og langs norskekysten. Hunnen har da gått med de befruktede eggene festet til svømmeføttene på bakkroppen siden gytingen høsten før. I Barentshavet gyter reken i juni–oktober, mens den gyter i oktober–november i Skagerrak og Nordsjøen. En gjennomsnittlig hunn bærer omkring 1700 egg. Når disse klekkes, flyter larvene til de øverste vannlagene hvor de beiter på småplankton. Larvene driver med havstrømmene i ca. tre måneder før de bunnslår.

Kjønnsskifte

Dypvannsreken er en såkalt protandrisk hermafroditt, det vil si at den først gyter som hann og deretter skifter kjønn og gyter som hunn. Alder ved kjønnsskifte varierer med breddegraden. I Skagerrak lever reken i relativt varmt vann (6–8 ⁰C), og livssyklusen gjennomføres raskt sammenlignet med bestander i kaldere farvann. Kjønnsskiftet foregår ved 1,5- til 2,5-årsalder i Skagerrak, men først ved 5-årsalder i Barentshavet. I Skagerrak utvikler enkelte individer seg direkte til hunner uten å først reprodusere som hanner. Andelen av disse primærhunnene er liten og varierer fra år til år.

Skallskifte og alder

Når reken skal vokse, kaster den det ytre skjelettet – rekeskallet. Reken kravler så ut av sitt gamle skall, og kroppen begynner å ta opp vann og øke i størrelse før det nye bløte skallet hardner. Den egentlige veksten foregår så gradvis ved at det absorberte vannet erstattes av vev. Hunnene, som bærer eggene “limt” til skallet, kan kun vokse når de ikke bærer egg. Pga. skallskiftet har reken ingen harde strukturer som kan brukes til aldersavlesing. I sørlige bestander kan man imidlertid identifisere 3–4 årsklasser ut fra lengden på rekene, pga. lite overlapp i størrelsen. I kaldere vann anslår man at den bli opptil 10 år gammel.

Rekenæringen i sør og nord

Rekeflåten i sør koker de store rekene om bord og leverer dem ferske til hjemmemarkedene på Sørlandet og Østlandet. Noe eksporteres også til Sverige. Kokreken gir en veldig god pris til fiskerne, rundt 90–100 kr kiloen, noen ganger enda mer. De mindre rekene oppnår en mye lavere kilopris (rundt 15–20 kr). Disse leveres rå til industrien. I Barentshavet har lang avstand til markedene og store volum ført til at man fryser rekene om bord. Mye av dette eksporteres til Sverige, Finland og Storbritannia. Frossen reke gir lavere kilopris enn ferskvare. En del små reketrålere i de nordligste fylkene selger kokte reker fersk til hjemmemarkedet.

Forvaltning

Rekene i norske farvann forvaltes som to bestander, én i Skagerrak og Norskerenna, og én nord for 62⁰N. Disse forvaltningsenhetene samsvarer ikke med de biologiske bestandene.

Det fastsettes én kvote for reken i Norskerenna vest for Lindesnes og én kvote for reken i Skagerrak, men dette skyldes forvaltningsmessige hensyn. Bestanden i området vurderes samlet, og rådet som gis fra ICES, gis for hele bestanden. ICES gir også årlige kvoteråd for rekene i Barentshavet, men det fastsettes ikke norske kvoter for dette fisket. Det fastsettes heller ikke kvoter for kystrekene nord for 62⁰N.

Minste maskevidde er 35 mm. Det er påbud om fiskerist i reketrål. Sør for 62⁰N er det tillatt å bruke oppsamlingspose over hullet i fiskeristen for å ta vare på bifangsten. For å begrense fangsten av småreker og fiskeyngel, stenger Fiskeridirektoratet midlertidig områder med for stor innblanding av yngel i fangstene.

Økosystemeffekter 

Reke fanges med en finmasket trål som kan gi bifangst av fiskeyngel. I det norske fisket er denne type bifangst relativ liten siden det benyttes sorteringsrist som sender mesteparten av fisken over en viss størrelse, ut av trålen igjen. 

Status og råd – kystreke

Sør for 62°N forvaltes kyst- og fjordreker som en del av bestanden i Skagerrak og Norskerenna, og nord for 70°N som en del av bestanden i Barentshavet. Havforskningsinstituttet overvåker begge. Instituttets årlige reketokt i Skagerrak og Norskerenna dekker kystnære områder. Fra og med 2017 overvåkes rekefelt i fjordene på Havforskningsinstituttet sitt årlige kysttokt, hovedsakelig i Troms og Finnmark. For store deler av norskekysten kjenner vi imidlertid ikke status for rekene. For tiden gjøres det ikke separat bestandsvurdering av kystreke.

Fiskeri – kystreke

Fisket foregår i større og mindre grad langs hele kysten, hovedsakelig med små trålere som koker rekene om bord. I perioden 1977–2012 varierte de årlige fangstene mellom 4 000 og 30 000 tonn. Siden 1990-tallet har de totale fangstene vært omkring 5 000 tonn årlig. De største variasjonene i fangstene er i Troms og Finnmark. Landingene sør for 62°N har vært stabile på omkring 3 000–5 000 tonn. Fra toppåret 1984 var det et fall fra ca. 25 000 tonn til under 1 000 tonn per år siden tusenårsskiftet i de nordligste fylkene. Hovedårsaken til denne utviklingen var en gjennomgripende omstrukturering og effektivisering av rekeindustrien i Nord-Norge. Dette førte også til at mange av de små reketrålerne som fisket langs kysten, ble erstattet av store fabrikktrålere som fisker ute til havs. En vesentlig forskjell mellom rekefiskeriene i sør og nord er derfor at det i nord kun er en marginal andel av landingene som nå kommer fra kystnære områder, mens det fra Skagerrak og Norskerenna årlig landes mellom 40 og 70 % kystreke. Landingene fra Møre, Helgelandskysten, Lofoten og Vesterålen har aldri oversteget 1 000 tonn. I dette området falt landingene på slutten av 1980-tallet og har siden ligget på et lavere nivå sammenlignet med tidligere år.