Gå til hovedinnhold

NOT CACHED

Ny sjøpattedyr-rapport: 50 prosent flere vågehvaler i norske farvann enn tidligere

Ryggen og ryggfinnen til en vågehval stikker opp av vannet

Vågehval er den eneste hvalbestanden det drives fangst på i Norge.

Fotograf: Kjell-Arne Fagerheim / Havforskningsinstituttet

Det skyldes trolig at flere hvaler har kommet inn i norske farvann, ikke en reell vekst i bestanden.

Hvert år gir Forskerutvalget om sjøpattedyr ut sin rapport med råd om alle sjøpattedyrbestandene Norge har forvaltning på. Nå er rapporten med rådene for 2022 klar.

150.000 vågehvaler

For vågehval, den eneste hvalbestanden det drives fangst på i Norge, kom forskerne med et nytt bestandsestimat basert på hvaltellinger fra 2014 til 2019. Ifølge de nye beregningene er det nå omtrent 150.000 vågehvaler i norske farvann. Dette er en økning på 50 prosent fra det forrige estimatet etter hvaltellingene fra 2008 til 2013. Da lå bestanden på rundt 100.000 dyr.

– Dette er nok mer på grunn av endringer i utbredelsen enn en reell vekst i bestanden. Det skyldes nok rett og slett at flere hvaler har kommet inn i den delen av Nord-Atlanteren hvor Norge driver med hvaltellinger, sier Arne Bjørge, HI-forskeren som leder sjøpattedyrutvalget.

Utvalget foreslår følgende kvote for den norske vågehvalfangsten i 2022: 917 dyr fordelt på fem ulike forvaltningsområder, inkludert Jan Mayen.

Mer konservativt råd for grønlandssel

Når det gjelder grønlandssel i Vesterisen og Østisen har sjøpattedyr-forskerne vært litt bekymret for at bestandsmodellene som brukes av Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), ikke klarer å fange opp de raske endringene i hvor mange unger som blir født. Derfor har ICES brukt en enkel formel, kalt potential biological removals, som gir mer konservative kvoter, når de har beregnet kvoterådene for 2022.

ICES har kommet frem til et kvoteråd på 11.500 dyr i Vesterisen og 21.000 dyr i Østisen. Av kvoten i Østisen, går 7000 til Norge – resten til Russland.

Klappmyss-bestanden har stupt etter andre verdenskrig

I Vesterisen lever også selarten klappmyss. Denne bestanden er i dårligere forfatning. I 2019 var bestanden kun syv prosent av den estimerte størrelsen etter andre verdenskrig.

– Klappmyssbestanden har vært totalfredet siden 2007, men etter 14 år viser den ingen tegn til gjenvekst. Det ser ut til at den har stabilisert seg på dette lave nivået. Endring i isforholdene på grunn av et varmere klima kan være en medvirkende årsak, sier Bjørge.

Derfor støtter Forskerutvalget for sjøpattedyr ICES-rådet om å videreføre fangstforbudet på klappmyss i Vesterisen også i 2022, med mulighet til å ta et mindre antall dyr til forskningsformål.

Fire seler ligge på et isflak.
Klappmyssbestanden har vært totalfredet siden 2007, men sliter med å bygge seg opp igjen. (Foto: Michael Poltermann / Havforskningsinstituttet)

Anbefaler kvoter for sel langs kysten

Når det gjelder selene langs Norskekysten, anbefaler sjøpattedyrutvalget en fangstkvote på 268 steinkobber. Denne kvoten deles opp fylkesvis etter estimert bestandsstørrelse i hvert fylke.

Når det gjelder selarten havert, er situasjonen litt annerledes. Bestanden deles inn i tre områder: Lista–Stad, Stad–Lofoten og Vesterålen–Varanger.

For havert mellom Lista og Stad anbefaler sjøpattedyr-forskerne en kvote på 60 dyr, og mellom Vesterålen og Varanger anbefaler de en kvote på 140 dyr.

Men ikke mellom Stad og Lofoten

I det midterste havert-området mellom Stad og Lofoten har antall unger som blir født gått kraftig ned. Derfor anbefaler utvalget en nullkvote, altså et fangstforbud. På grunn av nedgangen i ungeproduksjonen har havert nå også blitt inkludert som sårbar i den norske rødlista.

– Det kan være en sammensatt årsak til den kraftige nedgangen. Men vi tror at bifangst i garn bidrar. I tillegg har vi noen flokker med spekkhoggere som ser ut til å ha spesialisert seg på å ta andre pattedyr, sier Bjørge.

Sykdom og ulovlig jakt er andre mulige årsaker til at ungeproduksjonen har gått ned.

– Vi anbefaler derfor et samarbeid med Statens naturoppsyn for å undersøke dette nærmere. De er mye ute i felt og har lettere for å fange opp det som skjer, sier forskeren.