Tema: Klappmyss

  • HI-012918.jpg

    Hunnene kan bli om lag 2,2 meter og veie 350 kg mens hannene kan bli opptil 2,7 meter og veie 400 kg. 

    Fotograf: Havforskningsinstituttet
  • HI-017865-2.jpg

    Klappmyssen kan bli over 30 år. 

    Fotograf: Kjell-Arne Fagerheim / Havforskningsinstituttet

Klappmyssen er utbredt i de arktiske delene av Nord-Atlanteren. De voksne dyrene samles i konsentrasjoner på drivisen i kasteperioden i mars. Ungene blir født der og oppholder seg på isen under dieperioden, som varer i fire til fem dager.

Klappmyssen er en utpreget dypdykker, og menyen viser at de fleste dykk går ned til 100–600 meter. Arten livnærer seg særlig av blekksprut, men også av lodde, polartorsk og dyptlevende bunnfisk som uer og blåkveite.

I likhet med andre arktiske selarter bygger klappmyssen opp energireserver i form av spekk i perioder med god mattilgang. I kaste- og hårfellingsperioden spiser den lite. På tampen av disse periodene er spekklaget derfor  tynt og må bygges opp igjen ved intensivt fødeinntak.

Vesterisbestandens kasteområde ligger i Grønlandshavet mellom Jan Mayen og Grønland. I april forlater de voksne klappmyssene kasteområdene og drar på jakt, men fra midten av juni til midten av juli samles de til hårfelling på drivis på Grønlands østkyst.

Utenom kaste- og hårfellingsperiodene holder klappmyssene til i drivisområdene langs østkysten av Grønland. Herfra foretar de til dels lange beitevandringer på en til tre måneder til fjerntliggende områder sørvest av Island, vest av Irland, rundt Færøyene, langs eggakanten utenfor norskekysten og helt nord til Svalbard.

Status og råd

I 2012 ble det gjennomført et telletokt for å beregne ungeproduksjonen hos klappmyss i Vesterisen. Resultatet (13 655 unger) var ikke signifikant forskjellig fra tellinger gjort under lignende tokt i 2007 og 2005, men betydelig lavere enn i 1997. 

De siste tellingene tilsier en beregnet totalbestand på rundt 83 000 dyr. Klappmyssbestanden i Vesterisen avtok betydelig fra slutten av 1940-tallet og fram til rundt 1980. Etter dette ser det ut til at bestanden har stabilisert seg på et lavt nivå, som antakelig ikke er mer enn ca. 8 % av nivået for 70 år siden.

I tiårene fram mot 2005 anså ICES de lave fangstnivåene for klappmyss i Vesterisen som bærekraftige. Den observerte nedgangen i ungeproduksjon og generelt lave bestandsnivå over flere tiår gjør at ICES konkluderer med at fortsatt fangst kan medføre at bestanden ikke klarer å ta seg opp igjen. I verste fall kan den reduseres ytterligere. All fangst av klappmyss i Vesterisen ble derfor stoppet fra og med sesongen 2007. Unntatt fra dette forbudet er en begrenset fangst til forskningsformål. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har fulgt rådet fra ICES, som også er i tråd med Havforskningsinstituttets anbefaling. Fangststoppen videreføres i 2019.

Fangst

I den tradisjonelle norske selfangsten på ishavet har fangst av klappmyssunger (blueback) i Vesterisen vært et viktig element. På grunn av usikkerhet om bestandssituasjonen ble det ikke åpnet for ordinær fangst av klappmyss i Vesterisen i 2007–2016. 

Nøkkeltall:

KVOTE 2019: Fredet i Vesterisen fra 2007
FANGST 2018: 14 dyr (hvorav 6 årsunger) tatt til forskningsformål. I tillegg ble det tatt 3 årsunger av klappmyss under selfangsten, antakelig fordi de ble forvekslet med årsunger av grønlandssel (svartunger).
FANGSTVERDI: Ingen

Klappmyss
Klappmyssen lever hovedsakelig av blekksprut og noe fisk. Foto: Michael Poltermann / Havforskningsinstituttet

En moderne familie

I kasteperioden samler klappmysshunnene seg i løst organiserte kastelegre for å føde ungene på isen. Det er kamp blant hannene for å få komme opp på flaket til alenemoren og ungen.  

Hunnene ligger sammen med ungene på isen i den korte dieperioden og forsvarer avkommet intenst mot alle inntrengere. Dette gjelder også hvis voksne hanner blir for nærgående. Hannene utkjemper på sin side en kamp seg imellom, som ender med at en hunn med unge får selskap på flaket av en enkelt seirende hann.

Selfangerne har i alle år kalt slike trioer for en familie – i moderne terminologi er dette for så vidt riktig, ettersom hannen med stor sannsynlighet ikke er far til ungen som ligger på flaket. Siden paringen skjer umiddelbart etter avvenning, antakelig i sjøen, er det derimot sikkert at han blir far til hunnens neste unge. Etter avvenning og paring forlater hunnene ungene for godt.