Ti ting du ikke visste om sel

– Selen er veldig interessant fordi den er et rovdyr i toppsjiktet av den marine næringskjeden. Da er den også en økosystemindikator: Hvis selen sliter uten at det drives betydelig jakt på den, tyder det på at noe har endret seg i økosystemet. 

Det sier havforsker John-André Henden, som forteller deg ti ting du neppe visste om sel.

1. Ingen kjære mor 

Å være nyfødt i naturen er tøft for de fleste, men det spørs om ikke selarten klappmyss tar prisen for røffeste start på livet.

– Den blir kastet – altså født – på isen nesten uten fettlag. Så får den melk av mora i 4-7 dager før den blir overlatt til seg selv for godt, sier Henden.

Andre selarter er litt rausere med omsorgen: 

– For eksempel dier grønlandsselen 10-12 dager, mens kystselene våre kan være med ungene enda lenger. Havertungene ligger på land og blir forlatt av mora etter cirka tre uker. Da er ungene feite nok til å gå på havet og greie seg selv.
 
Steinkobbeungene blir tatt med ut i havet og drillet til svømmeknapp og jegerprøve ganske tidlig, men til gjengjeld blir mora ofte hos ungene i 4-6 uker.

2. Feitere melk får du ikke

Den korte dieperioden til klappmyssen er mulig fordi ungene får den feiteste melka vi kjenner til i dyreriket.

– Fettinnholdet er på rundt 60 prosent, og klappmyssen mangedobler vekta på disse få dagene. Når mora takker for seg, ser ungen ut som en deigete ball, sier Henden.

Kremfløte har til sammenligning 37 prosent fett.

1/5

3. Hvor mange selarter er det i Norge?

To typer kystsel er som fastboende å regne i Norge: steinkobbe og havert. 

– Hvalross finner du hovedsakelig på Svalbard, men det hender noen av dem tar seg en tur ned langs norskekysten også. Du husker kanskje «Freya», som ble rikskjendis da hun dukket opp i Oslofjorden i 2023? Hvalross er også observert så langt ned som Nederland, men slike langturer er nok ikke veldig vanlig.

I tillegg er det flere arter som er på jevnlig besøk i våre farvann. 

– Grønlandssel kommer fra Kvitsjøen og Barentshavet på jakt etter mat i Finnmark. Klappmyss kommer på beitevandring fra Grønlandshavet helt ned til Egga-kanten og Midt-Norge. Og så har du ringsel og storkobbe. Da er vi vel oppe i sju arter totalt, sier Henden.

Hvalrossen på Svalbard tilhører hvalrossfamilien, mens de seks andre artene er det som kalles ekte seler. I tillegg finnes en tredje selfamilie – øreselene – som ikke holder til hos oss.

4. Bassrøst er et pluss i paringstida

Hos de fleste selarter er hannen mye større enn hunnen, og de største hannene er ofte de mest attraktive partnerne.

Hva da med steinkobben, der hunn og hann er ganske like i størrelse?

– Der brisker hannen seg med å dykke og fremføre en paringssang gjentatte ganger på noen meters dyp. Det kan han holde på med i dagevis, og det ser ut til at de hannene som har dypest røst, har best drag på damene, sier Henden.

Den amerikanske soulsangeren Barry White hadde med andre ord slått an som steinkobbe også. 

5. Ringselen bygger snøhuler

Den beste håndverkeren blant selene er kanskje ringselen. Den føder ungene i snøhuler som den graver ut over pustehull i isen. Snøhulene gir et visst ly for den bitende kulden i Arktis, og ringselen holder pustehullene åpne med forsveivene (forluffene). 

– Men isbjørnene er kløppere til å lytte etter lyder fra slike hull, og hvis de finner dem, slår de snøhulene i stykker med forlabbene for å få tak i ungene før de glir ut i vannet.

Klimaendringene skaper store utfordringer for ringselen, siden det blir både mindre is og mindre snø på isen som det kan graves huler i.

6. Hvem er størst?

Hvalrossen er klart størst av de norske artene. Hannen kan bli 1,5 tonn. I motsatt ende av skalaen finner vi ringselen, som sjelden blir mer enn 70 kilo.

– Det er uansett langt opp til verdens største art, som er sørlig sjøelefant. Oksen – altså hannen – kan bli fire tonn og sju meter lang, så vi snakker om et ganske massivt vesen, sier Henden. 

Som navnet tyder på lever dette fettberget på sørlige breddegrader, så sjansen for å treffe en sjøelefant i våre farvann, er nokså nær null.

7. Søskenbarn med jerv og røyskatt

I likhet med alle andre sjøpattedyr, stammer selene fra landlevende dyr. 

– Seler, øreseler og hvalrosser begynte å skille seg fra sine nærmeste landlevende slektninger, som røyskatt og oter, for rundt 50 millioner år siden. Så antar vi at forfedrene til de moderne selene ble fullstendig akvatiske og entret havet for rundt 30 millioner år siden, sier Henden, og legger til:

– Sannsynligvis har både sel, jerv og røyskatt samme stamfar, en oterlignende skapning med svømmeføtter som ikke finnes lenger.

1/5

8. Skrur av hjernen og sover under vann

De fleste selarter kan kjøle ned hjernen før et dykk. Da trengs det mindre oksygen til hjernecellene. Dette er del av en medfødt dykkerefleks som finnes hos mange marine pattedyr.

– En del seler kan også sove under vann, ofte i 15-20 minutter, noen arter lenger enn det også. Grønlandsselen kan holde pusten opp mot en time, og det sier også noe om hvor lenge den kan sove under vann før den må opp for å få luft, sier Henden.

Stor elefantsel har kanskje den fiffigste løsningen. Den kan koble ut halve hjernen, slik at den ene delen hviler mens den andre er våken og sier fra når det er på tide å gå opp.

Se også: Hvordan sover dyrene i havet?

9. Værhår er supre antenner

Steinkobben er omtrent blind på land og veldig nærsynt under vann. Til gjengjeld er den utstyrt med noen av dyrerikets fineste sensorer. 

– Steinkobben har helt spesielle værhår som gjør at den kan «lese av» bevegelser fisk skapte for mer enn 30 sekunder siden, og som da kan være opptil 180 meter unna. Steinkobben bruker disse krusningene i vannet til å finne og fange byttedyret, sier Henden.

10. Flere arter er truet

Tilstanden for flere av selartene våre er urovekkende. Havert er på rødlista, og Henden anslår at det i dag er rundt 4000 av arten i Norge. Klappmyss i Grønlandshavet er alvorlig truet, så den er det ikke lov å jakte på.

– Steinkobbe har vi ganske gode estimater på. Det er rundt 7000 av dem, så det er heller ikke veldig mange. Generelt er kvotene på sel lave, uten at en del av artene ser ut til å hente seg inn igjen.

– Hva kan det skyldes?

– Det kan tyde på omfattende endringer i økosystemet. Vi vet at mange fiskebestander endrer fordeling og flytter på seg. Kanskje finner ikke selen lenger den maten den trenger på de stedene evolusjonen har lært den at det er mat når behovet er størst.

– For haverten tror vi at bifangst er en del av problemet, altså at den setter seg fast i garn og ruser. Det skyldes at fiskerne og selen er på jakt etter mye av den samme fisken og derfor bruker samme områder, sier Henden.

Grønlandssel er en art forskerne har lite data om, men det kan et nytt forskningsprosjekt gjøre noe med.

– Vi sammenligner fangstprøver fra ulike individer for å se hvem som er genetisk nært beslektet. Jo nærere slektninger i samme utvalg, jo større sannsynlighet er det for at bestanden er lav. Dette er en helt ny metode vi også planlegger å ta i bruk på havert, klappmyss og vågehval, sier Henden.

Se også: Slik teller vi sel langs norskekysten