– Ikke for smått, og det må smake godt!

Tore Haug (70) begynte i Havforskningsinstituttet for ganske nøyaktig 32 år siden, og har ledet sjøpattedyrgruppa hos HI siden den så dagens lys i 2004.

Ingenting var overlatt til tilfeldighetene da Tore skulle velge sin vei innenfor havforskninga. Han var nemlig mest opptatt av størrelsen.

– Jeg var ganske så klar på to ting. Det må ikke være for smått, og det må smake godt! Interessen for kval startet allerede i studietiden, og så var jeg innom kveita en tur før jeg igjen befant meg i sjøpattedyrenes verden, forteller Tore.

Kvalfangst i unåde

I sjøpattedyrenes verden er Tore Haug både et kjent og anerkjent navn, i alle fall blant menneskene som beveger seg i samme krets. Innsatsen for bærekraftig forvaltning av sjøpattedyr har på ingen måte gått upåaktet hen. Og det er heller ikke så rart.

Tore startet sin jobb som havforsker hos HI i september i 1989. På det tidspunktet var det innført full stans i all kvalfangst. For lite kunnskap om konsekvensene for bestanden, hadde ført til stadig strengere reguleringer gjennom flere tiår. Man visste rett og slett for lite om hvor mye kval som var tilgjengelig i havet. Den internasjonale kvalfangstkommisjonen (IWC) vedtok derfor midlertidig fredning av all kval i alle hav.

– På dette tidspunktet visste man også for lite om hvordan det stod til med den bestanden av vågehval som Norge hadde drevet fangst på siden slutten av 1920-tallet. Så vi startet opp med strukturert arbeid for å kunne gjøre gode bestandsestimat. Man kan si at vi nærmest startet på null, og endte opp med skikkelig kunnskapsbasert forvaltning som bidro til bærekraftig fangst av kval, etter hvert også av sel, forklarer Tore.

1/5

Bærekraftens ridder

En forutsetning for å gjenoppta fangsten var nettopp pålitelig kunnskap om bestandenes størrelse slik at det ble mulig å beregne kvoter som sikret bærekraftig fangst. Havforskningsinstituttet gjennomførte derfor et stort telletokt i 1989.

I 1993 det åpnet for kvoteregulert fangst, og siden midten av 90-tallet er det gjennomført årlige telletokt i fangstområdet.

– Det er noe av det viktigste jeg har vært med på min tid som havforsker. I godt og nært samarbeid med andre både innenfor instituttet og utenfor. På 90-tallet fikk vi også på plass metodikk og gode rutiner for telling og bestandsberegning av de selartene vi jakter på. Å få bidra inn i dette arbeidet er vel noe av det jeg er mest stolt av. At vi nå har et system som innebærer jevnlig overvåkning og beregning av bestandsstørrelser og dermed også hvilket uttak de tåler, sier Tore.

Har du forska bort kvalen?

Hval og sel er ofte gjenstand for kontroverser. Enten fra aktivister og dyrevernere, eller stikk motsatt holdning fra næringa.

– Vi på HI er jo blitt anklaget av næringa for å forske bort hvalen, spesielt i år hvor bestandsestimatene har vært lavere. Også er jeg på den andre siden blitt spurt om jeg ikke liker hval. Da klarte jeg ikke å dy meg, jeg måtte svare at det er klart jeg liker hval! Gjerne med bernaise og en god rødvin til, humrer pensjonisten.

Tore Haug står stødig også i urolig sjø. Noe som er fordelen med å ha et profesjonelt forhold til det man driver med.

– Vi har jo egentlig et godt forhold til folk i kvalfangstnæringa, vi kommuniserer mye med dem og bruker kunnskapen de har opparbeidet gjennom mange år på havet, understreker Tore.

Formidlingens kraft

Tore var ferdig med sitt hovedfag ved Universitetet i Oslo i 1978. Etter det jobbet han som kvalfangstobservatør på Island, før han begynte å jobbe på Tromsø Museum ved Universitetet i Tromsø – hvor også doktorgraden ble avlagt noen år senere. Arbeidet på museet vekket formidleren i Tore, noe som har gagnet HI godt i alle år.

– Interessen for formidling har fulgt meg gjennom hele yrkeslivet. Jeg fikk en god ballast med meg fra museet, hvor god formidling er i fokus, forteller Tore.

Et kjapt googlesøk kan bevitne dette. Tore har uttalt seg i mange sammenhenger, men det er ikke bare media som har nytt godt av hans formidlingsevner. Han fremstilles også som litt av en diplomat av sine yrkesmessige bekjentskaper. Rolig og tillitsvekkende, folkelig og sindig. Trygg, med faglig tyngde og stor ekspertise. Han beskrives som en brobygger både i dialog med norsk forvaltning og næring, så vel som i internasjonale forvaltningsorganisasjoner.

Dagens delfintelefon

– Å formidle er en viktig del av jobben som forsker, og jeg blir jo ofte kontaktet av media om det er noe. Det regner jeg med blir til å fortsette en stund, selv om jeg er emeritus.

Og når man er i vinden i sjøpattedyrenes verden, er det lite som heter sommerferie – i alle fall på formidlingssiden. Om familien himler med øynene når telefonen ringer vites ikke, men at Tore svarer er sikkert.

– Jeg bruker å si til familien: Åja, der kom dagens delfintelefon! Og jeg er jo litt nysgjerrig også, så jeg vil jo gjerne svare om det er noe, smiler Tore.

En gang havforsker…

Selv om han nå i prinsippet er pensjonist, vil han alltid være havforsker. Tore har ingen planer om å legge fra seg kjeledressen.

– Det blir ingen brå overgang til pensjonisttilværelsen for min del, nei. Å bare slutte ville vært for brutalt. Å være havforsker er identiteten min. Det ville blitt veldig tomt om jeg bare skulle slutte, deler Tore.

Mange gode minner har han, spesielt fra turer på tokt og ute i felt. Og der er plass til flere.

– Noe av det mest fascinerende jeg har vært med på er seltelling på ishavet. Å komme inn i områder hvor tusenvis av sel ligger tett i tett på isen. Det er sterke opplevelser. Om det er behov for meg sier jeg absolutt ikke nei til å dra ut i felt igjen, forsikrer Tore.

Til nytte - og hytte

Friluftsmannen vil ut i felt. Formidleren skal oppdatere innhold om sel og kval i Store norske leksikon. Og det er kanskje litt som oppslagsverk Tores graderte pensjonisttilværelse på HI vil arte seg?

– Man skal ikke kimse av det å ha en emeritus med på laget, og det husker jeg godt fra mine yngre dager – at det var godt å ha med seg dem med lang erfaring. Så jeg håper å være av god nytte fremover også.

Men hva med pensjonisten da?

– Mer fritid blir godt, det gjør det. Jeg ser frem til å bruke mer tid på hytte og barndomshjem i Vesterålen. Turer i skog og mark, og kanskje bli litt bedre kjent på havet der nede, avslutter Tore.

Mer tid til kona, datteren og Tores tre barnebarn blir det nok fremover. Men det er lite som tyder på at delfintelefonen blir satt på lydløs med det første.