Tema: Blålange

HI-035902.jpg

Blålangen er en del av torskefamilien.

Fotograf: Havforskningsinstituttet

Blålange er utbredt fra Marokko til Island, i Nordsjøen og Skagerrak, og i det sørvestlige Barentshavet. Den er mest tallrik i varme, dype sokkelområder, i kontinentalskråningen og i fjordene.

Blålangen er vanligst på 350–500 meters dyp, men kan finnes mellom 200–1500 meter. Den finnes også i Middelhavet, ved Grønland og på østkysten av Canada og USA fra Labrador til Cape Cod. Dietten består hovedsakelig av fisk. Kjente hovedgyteområder er Reykjanesryggen sør av Island, ved Færøyene, vest av Hebridene og langs Storegga, men tallrikheten i disse områdene er usikker. 

Gytedyp og -tid varierer mellom gyteområdene, og skjer på 500–2000 meters dyp (februar–april) ved Skottland og Færøyene, på 500–1000 meters dyp ved Island (midten av mars–midten av april), mens langs Storegga skjer gytingen fra 350–700 meters dyp (mai–juni). Gyting er dessuten observert ved Øst-Grønland sent på sommeren. Modnende blålange er også observert i Skagerrak. Det er ikke kjent om forekomsten av blålange i de norske fjordene er egne bestander med lokale gyteområder. Tidlige livsstadier som egg- og plommesekklarver av blålange er ikke vitenskapelig beskrevet. Til forskjell fra lange og brosme opptrer blålange spesielt konsentrert i gyteperioden.

Status, råd og fiskeri

I norske områder er det ingen regulering av fisket etter blålange for norske fartøyer, mens det for fartøyer fra andre land blir fastsatt kvoter årlig.

Blålange fiskes hovedsakelig med trål, gjerne i gyteområdene hvor fisketettheten er høyest, men også i en rekke blandingsfiskerier.

Nøkkeltall:

KVOTERÅD 2019: I ICES-områdene 1, 2, 3a, 4a, 8, 9 og 12 anbefales det 0 fangst. I områdene 5a og 14 14 kan det fiskes inntil 1 957 tonn og i 5b, 6 og 7 ikke mer enn 10 763 tonn