Tema: Blålange

  • HI-035902.jpg

    Blålangen er en del av torskefamilien.

    Fotograf: Havforskningsinstituttet
  • Molva dypterygia 10-06 (1).jpg

    Blålange (Molva dypterygia)

    Fotograf: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet

Blålange er utbredt fra Marokko til Island, i Nordsjøen og Skagerrak, og i det sørvestlige Barentshavet. Den er mest tallrik i varme, dype sokkelområder, i kontinentalskråningen og i fjordene.

Blålangen er vanligst på 350–500 meters dyp, men kan finnes mellom 200–1500 meter. Den finnes også i Middelhavet, ved Grønland og på østkysten av Canada og USA fra Labrador til Cape Cod. Dietten består hovedsakelig av fisk. Kjente hovedgyteområder er Reykjanesryggen sør av Island, ved Færøyene, vest av Hebridene og langs Storegga, men tallrikheten i disse områdene er usikker. 

Gytedyp og -tid varierer mellom gyteområdene, og skjer på 500–2000 meters dyp (februar–april) ved Skottland og Færøyene, på 500–1000 meters dyp ved Island (midten av mars–midten av april), mens langs Storegga skjer gytingen fra 350–700 meters dyp (mai–juni). Gyting er dessuten observert ved Øst-Grønland sent på sommeren. Modnende blålange er også observert i Skagerrak. Det er ikke kjent om forekomsten av blålange i de norske fjordene er egne bestander med lokale gyteområder. Tidlige livsstadier som egg- og plommesekklarver av blålange er ikke vitenskapelig beskrevet. Til forskjell fra lange og brosme opptrer blålange spesielt konsentrert i gyteperioden.

Status, råd og fiskeri

Siden 2006 har blålange stått på den norske rødlisten som truet (EN endangered). 

For å sikre gjenoppbygging av bestanden i norske områder, ble det i 2009 innført forbud mot direkte fiske og en bifangstgrense på 10 % innblanding av blålange. Dette forbudet gjelder for alle, selv sportsfiskere. For fartøyer fra andre land og for fiske etter blålange i andre områder, blir det fastsatt kvoter årlig.

I norske farvann fiskes blålange mest med garn, deretter kommer line og trål. I andre områder fiskes blålange hovedsakelig med trål.