Salmon lice pose a major challenge for salmon aquaculture, and the early life stages drift with ocean currents, spreading quickly between farms and between farmed and wild salmon. Previous studies show that targeting farms with strong infection pathways to other sites can significantly reduce overall lice pressure. This report identifies the main transmission routes by combining data on temperature, lice counts, and biomass with modelling of lice release, current ‑ driven transport, and the development of infectious copepodids. The results reveal strong temporal variability in lice exposure, but annual averages highlight the key sites that act as major sources of infection. These locations are here identified as they are the most effective targets for action.
Smittevegar lakselus
— Mellom anleggslokalitetar i 2024 og 2025
Rapportserie:
Rapport fra havforskningen 2026-19
ISSN: 1893-4536
Publisert: 25.03.2026
Prosjektnr: 16365
Forskningsgruppe(r):
Kystoseanografi
Tema:
Lakselus
Program:
Miljøeffekter av akvakultur
Forskningsgruppeleder(e):
Ingrid Askeland Johnsen (Kystoseanografi)
Godkjent av:
Forskningsdirektør(er):
Geir Lasse Taranger
Programleder(e):
Mari Skuggedal Myksvoll
English summary
Sammendrag
Lakselus er ei stor utfordring for oppdrett av laksefisk, og dei unge stadia av lusa blir raskt spreidde med straumen mellom oppdrettsanlegg og mellom oppdrett og villfisk. Tidlegare studiar viser at tiltak retta mot lokalitetar som har sterke smittevegar til andre lokalitetar kan redusere smittetrykket effektivt. Denne rapporten kartlegg dei viktigaste smittevegane mellom anlegg ved å bruke data om temperatur, lus på fisk og biomasse, kombinert med modellering av produksjon av naupliar, straumtransport og utvikling til kopepodittar. Resultata viser at smittetrykket varierer sterkt over tid, men at gjennomsnittlege årlege verdiar kan identifisere dei mest sentrale smittekjeldene. Lokalitetar med stor påverknad på andre anlegg blir her identifisert ettersom dei er dei mest effektive stadene å sette inn tiltak.
1 - Innleiing
Lakselus er eit problem ved oppdrett av laksefisk. Lusa driv i sine unge stadier med straumen, og spreies raskt med vatnet både mellom oppdrettslokalitetar og mellom oppdrett og vill laksefisk. Tidlegare publikasjonar har vist at kampen mot lakselus kan gjerast langt meir effektiv dersom ein fokuserer på oppdrettslokalitetar som i stor grad har sterke smittevegar til andre anlegg (Adams m. fl., 2015, Huserbråten m. fl. 2020, Skår mfl., 2026). Formål med denne rapporten er å gje innsikt i styrken på smittevegane mellom anlegg. Ved å gjere denne informasjonen tilgjengeleg, ønsker me å gjere det lettare for forvaltning og næring å fokusere innsatsen mot lakselus strategisk på lokalitetar der ein har effekt også på dei omkringliggande anlegga.
Vurderingane i denne rapporten tar utgangspunkt i innrapportert temperatur, antall holus på oppdrettsfisken og kor mange oppdrettsfisk som står på kvar lokalitet. Basert på dette er det rekna utslepp av lakseluslarvar (naupliar) per lokalitet, transport med straumen og konsentrasjon av lakseluslarvar i det smittsame kopepoditt-stadiet. Utviklinga og åtferda til lakselusa er styrt av temperatur, lys og saltholdegheit på det omkringliggande vatnet. Produksjon av lakseluslarvar på ein lokalitet er sterkt knytt til om lokaliteten har hatt stor eller liten fisk det året (Gillibrand og Willis, 2007). Produksjonssyklusen er typisk to år, me viser difor resultat frå dei to siste åra.
Modellsystemet me bruker for å kartlegge kvar dei smittsame kopepodittane av lakselus befinn seg gir verdiar time for time. Alt som spreier seg i havet og har oppdrift eller svømme-åtferd vil samle seg og auke i konsentrasjonar der straumar eller vassmassar møtes, ofte kalla frontar. Smitten av lakselus varierer difor mykje i tid, og modellen viser eit svært dynamisk system der smittedosen av lakselus har stor variasjon over kort tid. Figur 1 viser modellert smittedose av lakselus inn mot ein tilfeldig utvalt lokalitet for å illustrere dette. Smittedosen her, og i dei følgjande figurane er ein effekt av antall smittsame kopepodittar av lakselus i eit gitt volum vatn.
For å vise dei sterkaste smittevegane mellom anlegga viser me i dei følgjande figurane gjennomsnittlege verdiar over år. Smittetrykket vil altså være langt mein dynamisk over tid enn det framstår i desse figurane. Og der vil vere ein sterk sesongvariasjon som fyljer årsyklusen i temperatur (og perioden med lav lusegrense i anlegga i utvandingsperioden til vill laksesmolt). I smittekarta er oppdrettslokalitetar markert med sirkel som er skalert i størrelse (lav, moderat og høg) etter kor stor påverking dei har på andre lokalitetar. Fargen på sirkelen viser lokalitetar som i stor grad smitter kvarandre. Smitte mellom anlegg markert med lik farge er høgare enn mellom anlegg med ulik farge. Dei vanlegaste/strekaste smittevegane er vist med bua linjer som viser koplingar med klokka. Dei tjukkaste linjene illustrerer dei kraftigaste koplingane, medan dei svakaste koplingane er utelatne for å gjere figurane lettare å lesa. Tjukkelsen på linjene er lik mellom områder og år.
Det er på fleire oppdrettslokalitetar innført lukka- eller nedsenka-teknologi. I starten på 2025 hadde rundt 40 anlegg innført nedsenka teknologi (Grefsrud m.fl., 2026). Då det er mest lakselus nær overflata er dette effektivt grep for å unngå smitte av lakselus på oppdrettsfisken ved lokaliteten. Det finnes per i dag ikkje eit register som oppgjer bruk av ulik teknologi for alle lokalitetar gjennom ulike år. Me har difor antatt open drift i tradisjonelle merder på alle lokalitetar. Dersom lokaliteten har nytta seg av f.eks. nedsenka teknologi eit år vil den faktiske smitten inn på anlegget være vesentleg lågare enn det som er oppgitt her. Lakseluslarvar som er produsert på eit nedsenka anlegg vil raskt kunne stige mot overflata og plassere seg vertikalt i vassøyla på same måte som lakseluslarvar som er slept ut nærare overflata. Smittetrykket ut frå eventuelt nedsenka anlegg vil difor være nokså likt som estimert her.
Det er tidlegare vist i studiar at tiltak på lokalitetar som har sterke koplingar til andre lokalitetar er det som er mest effektivt for å bryte opp smitteveger og å redusere smittetrykket (Adams m. fl., 2015, Huserbråten m. fl., 2020, Skår mfl., 2025). Lokalitetar med høg smittedose inn til lokaliteten vil være lokalitetar som har stor effekt av tiltak for å hindre lusesmitte. Det er ikkje alltid at lokalitetene som mottar stor smittedose gir mykje smitte til andre lokalitetar. Tiltak for å redusere lusenivået på lokalitetar med høg samlet smittedose frå lokalitetar er det som vil være mest effektivt for å redusere smittetrykket til andre oppdrettlokalitetar i produksjonsområdet.
2 - Resultat
3.1 - Produksjonsområde 2
3.2 - Produksjonsområde 3
3.3 - Produksjonsområde 4
3.4 - Produksjonsområde 5
3.5 - Produksjonsområde 6
3.6 - Produksjonsområde 7
3.7 - Produksjonspmråde 8
3.8 - Produksjonspmråde 9
3.9 - Produksjonspmråde 10
3.10 - Produksjonsområde 11
3.11 - Produksjonspmråde 12
3 - Referanser
Adams, T. P., Proud, R., & Black, K. D. (2015). Connected networks of sea lice populations: dynamics and implications for control. Aquaculture Environment Interactions , 6 , 273-284.
Gillibrand, P. A., & Willis, K. J. (2007). Dispersal of sea louse larvae from salmon farms: modelling the influence of environmental conditions and larval behaviour. Aquatic Biology , 1 (1), 63-75.
Grefsrud m.flk (2026) Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2026, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2026-10
Huserbråten, M. B. O., Ådlandsvik, B., Bergh, Ø., Grove, S., Karlsen, Ø., Taranger, G. L., Qviller, L. Dean, C. R., Jensen, B. B. & Johnsen, I. A. (2020). Endret lokalitetsstruktur i produksjonsområde 3-vurdert virkning på spredning av lakselus, pankreassykdom og infektiøs lakseanemi.
Skern-Mauritzen, R., Sissener, N. H., Sandvik, A. D., Meier, S., Sævik, P. N., Skogen, M. D., Vågset, T., Dalvin, S., Skern-Mauritzen & Bui, S. (2020). Parasite development affect dispersal dynamics; infectivity, activity and energetic status in cohorts of salmon louse copepodids. Journal of Experimental Marine Biology and Ecology , 530 , 151429.
Skår m.fl. (2026). «Fra rødt til grønt 2.0: Bærekraftig omstilling av sjømatproduksjon i Vestland, med region Nordhordland som eksempel.» Veterinærinstituttet, rapport 48 – 2025.