Toktrapport fra reketoktet i Skagerrak og Norskerenna 2026

2.1 - Formål i 2026

Årlig overvåking av rekebestanden i Norskerenna-Skagerrak (NSSK): utbredelse, biomasse, størrelses- og stadiefordeling og rekruttering. Toktet bidrar med fiskeriuavhengige data til bestandsmodellen og den årlige bestandsvurderingen til ICES på dypvannsreke (Pandalus borealis) i NSSK. Registrering av totalvekt og lengdemålinger av all bunnfisk og pelagisk fisk i fangsten. Individprøvetaking av pigghå og en rekke andre bruskfiskarter, sjøkreps, rødpølse, vassild, strømsild, skolest, torsk, kveite, breiflabb og blålange, der data går inn i ICES sin bestandsvurdering på en del av disse artene (sjøkreps, vassild, skolest, pigghå og breiflabb). CTD på alle bunntrålstasjoner. Registrering av søppel. Fotodokumentasjon av bunndyr på alle stasjoner. Diverse prøvetaking for andre forskere (Havforskningsinstituttet og andre forskningsinstitutter). Innsamling av biologiske prøver i regi av forskere ved UiB.

2.2 - Historisk oversikt

Havforskningsinstituttet har siden 1984 gjennomført et årlig bunntråltokt etter dypvannsreke i Skagerrak og Norskerenna. Toktdataene består av 1) en tidsserie fra oktober/november 1984–2002 med F/F Michael Sars og Campelen-trål; 2) et punktestimat fra 2003 med F/F Håkon Mosby (Michael Sars var tatt ut) og reketrålen 1420 (siden vinsjene på Håkon Mosby det året ennå ikke var skiftet ut og ikke kunne håndtere Campelen-trålen); 3) starten på en potensiell ny tidsserie siden toktet i 2004 og 2005 ble gjennomført i mai/juni med Håkon Mosby og Campelen-trålen; og 4) en ny tidsserie f.o.m. januar/februar 2006, med Campelen-trålen og Håkon Mosby t.o.m. 2016, F/F Kristine Bonnevie 2017–2023 og F/F G.O. Sars f.o.m. 2024. Det mest ideelle tidspunktet å gjennomføre toktet på mht. dypvannsreke, er første kvartal da dette gir et godt estimat av 1-gruppen (rekrutteringsindeks) før den går inn i fisket, og gytebiomassen rett før klekking av rognen (Spawning Stock Biomass (SSB), dvs. hunner med utrogn). ICES sin rekearbeidsgruppe har anbefalt at toktet blir gjennomført i første kvartal (ICES 2005).

Toktet gir et viktig datagrunnlag for bestandsovervåking av skolest (ICES 2025a), pigghå (ICES 2025b) og breiflabb (ICES 2025c). Toktet leverer også data til en biomasseindeks på sjøkreps i norsk sone i Nordsjøen, som f.o.m. 2024 er datagrunnlag for en ny SPiCT-bestandsmodell på denne bestanden (nep.fu.32) (ICES 2025d), og til overvåking av andre arter bruskfisk, samt blålange, kveite, vassild/strømsild og torsk.

I en del av figurene er ikke året 2003 inkludert da det ble brukt en annen type trål dette året. I 2016 var fangstene svært små. Trålen fungerte ikke slik den skulle, sannsynligvis pga. problemer med forskjellig lengde på trålvaierne, noe som ble oppdaget i etterkant av toktet. Data fra 2016 er derfor heller ikke inkludert i en del figurer. Rekeindeksene som inngår i bestandsmodellen er nå modellert (innført f.o.m. metoderevisjonen i 2022 (ICES 2022a)), og denne modellen bruker hele datasettet inkludert 2003 og 2016.

I 2022 inkluderte man fire trålstasjoner i Oslofjorden i toktet, valgt ut basert på posisjoner fra lokal rekefisker. Disse ble trålt også i 2023, 2024 og 2025, og nå i 2026. Det foregår et rekefiske i fjorden, og rekebestanden der bør derfor inngå i den årlige overvåkingen. Med fem år med data vil rekedataene fra Oslofjorden inngå i bestandsindeksen og bestandsmodellen f.o.m. 2026.

2.3 - Stratasystem og faste trålstasjoner

Opprinnelig hadde stratasystemet for reketoktet 17 strata (Figur 2.1). I forbindelse med utregning av bestandsindekser i StoX ble antallet strata redusert til ni (Figur 2.2). Oslofjorden utgjør et tiende stratum. De faste trålstasjonene på toktet (Figur 2.1) er beskrevet i toktrapporten fra 2020 (Søvik og Thangstad 2021).

2.4 - Utstyr, rigging og trålgeometri

Rigging og bruk av Campelen-trålen er beskrevet i Prosedyre for rigging og bruk av Campelen 1800 på toktet «North Sea NOR shrimp NDSK cruise in Jan.–Nov.” (https://hi.dkhosting.no/Portal/1/?sid=4&mid=2426&nav=0&bs=4-2175-n,4-2180-n#rtcShowDoc-6004-0).

Antall bunntrålstasjoner og redskapskode brukt per år for hele tokttidsserien er vist i Figur 2.3. I 1989 ble standard tauetid redusert fra en time til en halvtime, og trålt distanse ble dermed halvert (Figur 2.4). Trålåpningn i 1984–1988 på rundt 12 m indikerer at det ble brukt en kommersiell reketrål på toktet de første fem årene (Figur 2.5). Maskevidden i sekken ble redusert fra 35 mm til 20 mm i 1998 (Figur 2.3). Strepping ble innført i 2008. I 2019 ble det innført en egen redskapskode for Nordsjørigging (3296).

Da reketoktet ble gjennomført med Kristine Bonnevie var gjennomsnittlig trålfart og dørspredning (per tokt) høyere enn før 2017 da toktet ble kjørt med Håkon Mosby, og gjennomsnittlig trålåpning mindre (Figur 2.5, Tabell 2.1). Dette kan muligens delvis forklares ved at Kristine Bonnevie hadde tyngre tråldører (Thyborøn type 7a) enn Håkon Mosby (Waco), og at det på Kristine Bonnevie ble trålt på fart fra symmetrisensor, mens det på Håkon Mosby ble trålt på GPS-fart. På G.O. Sars i 2024–2026 var gjennomsnittlig fart og trålåpning på samme nivå som på toktene med Kristine Bonnevie, med unntak av gjennomsnittlig trålåpning i 2026 på 4,3 m som var høyere enn på de andre toktene med Kristine Bonnevie og G.O. Sars. Dørspredningen har vært mindre på G.O. Sars enn på Kristine Bonnevie (50,4–51,0 m vs. 51,5–55,0 m).

I 2021 ble riggingen av kuler på headlinen på alle Campelen-tråler på Havforskningsinstituttet forandret. Kulene ble montert direkte på headlinen istedenfor mellom headlinen og en toppline som tidligere år. Forsøk hadde vist at den tidligere riggingen var årsak til at enkelte bunntråler hadde både for lav og veldig varierende trålåpning. Den nye riggingen på Campelen-trålene med Nordsjørigging medførte ingen store forandringer i trålgeometri i 2021 sammenlignet med tidligere år på reketoktet (Tabell 2.1).

Det var tre Campelen-tråler med på toktet i 2026. Trålene 1629 og 1614 ble benyttet på alle de ordinære trålhalene (Tabell 2.2). Den tredje trålen lå nedpakket på dekk. Dørene på G.O. Sars er identiske med dørene på Kristine Bonnevie (kombidører Thyborøn type 7a). I 2026 ble følgende trålsensorer brukt: tråløye, dørsensorer og trålhastighetssensor. Streppingtauet var festet 100–110 m foran dørene.

* Inkluderer ikke trålhal på Fladengrunn

# Inkluderer ekstra trålhal oppgitt av fiskere (4)

& Inkluderer ekstra trålhal oppgitt av fiskere (7), men ikke Karmsundet

Alle var om bord til kl. 08:00, den 18.01. Avgang fra Nykirkekaien var kl. 13:00. Bunkring ble utsatt til senere i toktet. Det var sterk kuling på vei mot det faste testområdet på Vikingbanken. Trål 1629 ble testet med to hal. Sterk kuling og mye strøm fra sørøst gjorde trålingen vanskelig. Været var for dårlig til å få noen pålitelige resultater og testingen av den andre trålen ble derfor utsatt (se kap. 4).

Vi jobbet oss sørover langsmed land pga. sterk kuling og mye sjø lenger ute og tok de faste stasjonene 6, 7, 9, 10, 20, 21 og 22 (Figur 3.1). Den 20.01. ble trål 1614 testet med to hal (se kap. 4). Trål 1614 viste seg å ha bedre høyde enn 1629, så vi skiftet over til å bruke denne trålen. De faste stasjonene 23, 32 og 35 ble tatt. Pga. funn av bambuskoraller på stasjonene 36 og 37 over flere år besluttet vi i 2025 å kutte disse fra stasjonslisten for å spare dette rødlistede habitatet.

Den 21.01. gikk vi til Egersund pga. dårlig vær og lå der til 23.01. Det var fremdeles mye sjø i vest, og det ble derfor besluttet å gå inn i Skagerrak. Der var det bedre forhold og vi tok en runde i det sørvestlige Skagerrak og fikk tatt omtrent alle stasjonene i dansk sone. På fast stasjon 60 var det igjen sterk kuling og mye sjø, wirene krysset seg, og stasjonen ble forkastet. Om kvelden den 26.01. avsluttet vi første del og gikk til Kristiansand. Det var mannskapsskifte og skifte av toktpersonell 27.–28.01.

Vi gikk fra Kristiansand kl. 18:15, 28.01. Vi fikk tatt stasjonen rett utenfor Kristiansand (fast stasjon 109), selv om den ligger litt nær sjøkabel, og trålte oss så nordover langs norskekysten under fine forhold. På en stasjon i posisjon oppgitt av lokal fisker (utenfor Tromøya) fikk vi 7 kg reker. På fast stasjon 101 røk mellomwire på babord dør, og det gikk med vel en time til å fikse dette. På fast stasjon 103 mistet sensorene kontakten med trålen, og vi hev etter 11 minutter. Det hang noe gammelt bruk på trålen, men vår trål var uskadd. Deretter tok vi en ny stasjon til i posisjon oppgitt av lokal fisker (utenfor Risør) der vi fikk 14 kg reker. Fredag kveld og natt til lørdag (30.–31.01) jobbet vi i nordøstre Skagerrak (norsk sone). På fast stasjon 92 rev vi av sekken, denne ble meldt inn som tapt. Stasjonen ble tatt om igjen, men trålstreken ble flyttet litt østover.

Lørdag morgen steamet vi inn Oslofjorden (se kap. 7). Den nordligste stasjonen OF3 ble kuttet permanent fra stasjonslisten pga. kabler på bunnen. Stasjonene OF1 og OF2 ble trålt uten problemer. Det ble deretter trålt på ny grunn stasjon fra lokal fisker rett øst av OF4, denne fikk nummer OF5. Siste stasjon i Hvalerdypet HD3 ble tatt før vi gikk inn i svensk sone.

Søndag 01.02. jobbet vi oss sørover i svensk sone og tok alle stasjonene der. Mandag formiddag gikk vi til Hirtshals for bunkring. Opprinnelig plan var å gå kl. 22:00, men pga. den sterke østavinden var vannstanden svært lav i havnen og vi kom ikke ut før kl. 04:00 tirsdag morgen. På vei vestover tok vi med oss en stasjon fra lokal fisker (ny i 2025). Tilbake på fast stasjon 60 var det fremdeles for mye sjø til at tråling var forsvarlig. Det ble derfor besluttet å steame helt nord i toktområdet og tråle oss sørover igjen, mot uværet. Feltet med sterk østlig vind (18–19 m/s) og 4–5 m bølger lå sørvest for Sør-Norge i flere uker og gjennom hele toktet (Figur 3.2). I to dager trålte vi sørover og fikk tatt 16 av de gjenstående faste stasjonene nord i Norskerenna, før vi igjen på fast stasjon 29 møtte uværet og ikke fikk utrettet noe mer. På vei tilbake til Bergen tok vi et trålhal i Karmsundet for å sjekke om det fremdeles finnes reker der (fangst 5 kg). Toktet ble avsluttet i Bergen kl. 10:30 den 07.02.

Antallet trålte stasjoner er det laveste på 12 år, og Norskerenna har ikke hatt en så dårlig dekning siden 2015 (Figur 3.3). 85 av de 113 faste trålstasjonene ble trålt og inngår sammen med Oslofjordstasjonene i datagrunnlaget for utregning av indekser. Tabell med alle stasjonsdata finnes i Vedlegg 1. Til sammen ble det tatt 102 trålhal: fire sjøtestingshal (Tabell 2.2), 85 godkjente hal, to forkastede hal, fire hal i Oslofjorden (serienr. 23063–23066), tre hal i Hvalerdypet (serienr. 23061, 23062, 23067), tre hal i nye posisjoner oppgitt av fiskere, der en posisjon var ny i 2025 (serienr. 23083) og to i 2026 (serienr. 23040, 23048), og ett trålhal for å teste effekten av å tråle med lavere hastighet (2,5 knop) (se kap. 8). Se også tråljournaler i Vedlegg 2.

Trål 1629 ble sjøtestet på Vikingbanken rett vest av Bergen, om kvelden den 09.01., med ett hal sørover og ett hal nordover, med åpen sekk (Tabell 4.1). Trål 1629 ble tidligere brukt under reketoktet på Kristine Bonnevie, og også under reketoktet med G.O. Sars i 2024 og 2025. Været var dårlig og kun én trål ble testet. Trål 1614 ble testet den 20.01. oppunder land ved Sola (Figur 3.1), under roligere forhold. Begge trålene hadde innernett og var rigget med Nordsjørigging. Streppingtauet var festet 100 og 110 m foran dørene for hhv. 1629 og 1614. Data ble logget med Scanmar-sensorer (dørsensorer, tråløye, trålhastighetsensor).

Tillatte intervaller for dørspredning og trålåpning for tråling med Campelen-tråler med Nordsjørigging ble bestemt under sjøtestingen på reketoktet i 2021 (Underwood mfl. 2021) (Tabell 4.2). Dette er kriterier som gjelder for sjøtesting på sandbunn (hardbunn). Geometrien kan avvike fra disse verdiene på bløtbunn. Dørhelningen skal være 0–20° innover. I dårlig vær bør det gis ut mer wire, mens det på bløtbunn kan være nødvendig å ta inn wire for å unngå leirhal (Underwood mfl. 2021). Trålen er definert til å ha bunnkontakt når differansen mellom trålåpning (avstand fra headline til fiskeline) og trålhøyde over bunn (avstand fra headline til bunn) er ≤ 0,1 m. Bunnkontakten skal justeres gjennom mengde wire, ikke fart, som skal holdes konstant på 3 knop (speed sensor).

Trål 1629 viste stor variasjon i fart, åpning og dørspredning mellom de to testhalene. Variasjonen var stor for det første testhalet, mens trålen gikk mer stabilt på det andre halet. For testhal 2 var dørspredningen innenfor definert intervall, mens trålåpningen var noe lav. Bunnkontakten var god på begge halene (Figurer 4.1, 4.2, Tabell 4.3). Trål 1614 hadde god dørspredning og trålåpning for begge de to testhalene. Bunnkontakten var god på begge halene (Figurer 4.3, 4.4, Tabell 4.3). Begge trålene ble godkjent. Den ordinære trålingen startet med trål 1629, men vi skiftet til trål 1614 etter at denne hadde blitt testet, da den hadde en bedre høyde.

CTD-utstyret fungerte tilfredsstillende. Det ble tatt 96 CTD stasjoner på toktet i 2026 (de faste trålstasjonene, stasjonene i Oslofjorden og Hvalerdypet, stasjonene fått fra lokale fiskere og stasjonen i Karmsundet) (Figurer 3.1).

Fra 2006 til 2026 har den årlige gjennomsnittlige bunntemperaturen i toktområdet variert mellom 7 og 8 °C, med unntak av 2011 som var et eksepsjonelt kaldt år, og 2016, 2024 og 2026 som har vært de tre varmeste årene i denne tidsperioden (Figur 5.1, Tabeller 5.1, 5.2). 2026 er det varmeste året i tidsserien, og for første gang har gjennomsnittstemperaturen i Skagerrak kommet over 8 °C, mens gjennomsnittstemperaturen i Norskerenna for første gang var over 8,6 °C. I Norskerenna minket gjennomsnittlig bunntemperatur fra 2016 til 2019, for så å øke igjen til 2026. Den gjennomsnittlige bunntemperaturen i Skagerrak har også vist en økende trend fra 2019 til 2026.

Bunntemperaturmålinger i Skagerrak og Norskerenna i januar–februar i tidsperioden 2006–2026 har variert mellom 4,0 og 9,5 °C (Figur 5.2). Den høyeste temperaturen som ble målt på bunn i Norskerenna og Skagerrak i 2026 var hhv. 9,5 og 9,3 °C.

Modellerte temperaturer i Skagerrak og Norskerenna for 26.01.2026 viser bunntemperaturer mellom 7 og 9 °C, med lavere temperaturer i de dypere områdene av Skagerrak og de høyeste temperaturene nordvest i Norskerenna. De modellerte temperaturene støtter CTD-observasjonene selv om forskjellen mellom Skagerrak og Norskerenna er tydeligere fra observasjonene enn fra modellen. Modellen viser at overflatetemperaturen var vesentlig lavere øst i Skagerrak sammenlignet med områdene lenger vest, og at overflaten av kystvannet var kaldere enn lenger ut, noe som kan forklares med kuldeperioden i januar og transport av kaldt vann fra Kattegat til Skagerrak med den fremherskende østlige vindretningen i denne perioden.

Gjennomsnittlig salinitet ved bunn har variert mellom 34,9 og 35,3 ‰ i 2006–2026 (Tabeller 5.1, 5.2).

Totalt ble 97 forskjellige arter/artsgrupper av fisk, skalldyr og evertebrater identifisert i fangstene. Blekksprutene var ikke identifisert til art av ekspert i land da denne rapporten ble skrevet.

6.1 - Reker og andre evertebrater

6.1.1 - Dypvannsreke (Pandalus borealis)

Dypvannsreke er utbredt i hele toktområdet og forekom i trålfangstene på alle trålstasjoner i 2026 med unntak av to stasjoner i Norskerenna (Figur 6.1). Fangstratene i 2026 varierte mellom 0 og 110 kg/nm (Figur 6.2, Vedlegg 1). De største rekeforekomstene i 2026 var øst i Skagerrak. Fangstratene i Norskerenna vest av Lindesnes er lave i forhold til tidligere år (Figur 6.3) (se også kart for årene 1984–2002 og 2004–2005 i Søvik og Thangstad (2021)). De høyeste tetthetene av reke i Norskerenna har de siste årene vært i den sørlige delen av Norskerenna, et område som ikke ble dekket i år.

Inputdata fra toktet til assessmentmodellen (Stock Synthesis) er totalbiomassen av reker og lengdefordeling (antall reker per lengdegruppe), per område. Biomasseindeksen i Skagerrak økte fra 2025 til 2026, mens den i Norskerenna lå på samme nivå i de to årene (Figur 6.4). Den modellerte indeksen bruker data fra nærliggende områder og tidligere år til å «tette hullet» i årets toktdekning, men vil gi et for høyt/lavt estimat for 2026 hvis bestandstettheten i det utrålte området i 2026 avviker mye fra tidligere år. Bestandsoppgangen skyldes den relativt gode 2024-årsklassen.

Bestanden består hovedsakelig av tre årsklasser, som kan sees som modaltopper i lengdefrekvensfordelingen (Figurer 6.5, 6.6). I 2026 dominerte 2-åringene fangstene i antall; dette er den relativt gode 2024-årsklassen. Denne årsklassen består av hanner, intersex (overgangsstadium mellom hann og hunn) og primærhunner, dvs. reker som utvikler seg direkte til kjønnsmodne hunner (Figur 6.6). Stadiene som finnes i bestanden i første kvartal er stort sett hanner, intersex og hunner med utrogn. Rekrutteringen av 1-årige reker (2025-årsklassen) lå i 2026 under medianen for perioden 2006–2026 og ser ut til å være en dårlig årsklasse (Figur 6.7).

De største hunnrekene er forsvunnet fra bestanden (Figur 6.8). På 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet så man to årsklasser av hunner med utrogn på toktet (3-åringer og 4-åringer), særlig i Norskerenna vest av Lindesnes (Figur 6.5). De siste årene er det få hunner med ryggskjoldlengde > 25 mm i fangstene i Campelen-trålen.

Biomasseindeksen er robust, og trenden viser det samme selv når opptil 50 % av stasjonene slettes tilfeldig fra datasettet (Figur 6.9).

Det ble tatt to prøver à 5 kg dypvannsreker fra Skagerrak til forskningsgruppe Fremmed- og smittestoff. Én rekeprøve for analyse av radioaktivitet, og én for analyse av innhold av tungmetaller (kvikksølv, kadmium, bly, arsen, kobber, sink) og miljøgifter (PCB, dioksiner, bromerte flammehemmere, pesticider og perfluorerte stoffer). Det ble ikke tatt prøver fra Norskerenna da fangstene i dette området ikke inneholdt nok reker til å ta av tilstrekkelig kvantum.

6.1.2 - Andre rekearter

Andre pandalide rekearter enn dypvannsreke blir også registrert på toktet, og kan forveksles med denne (Søvik og Thangstad 2021). Vanligst er Atlantopandalus propinqvus. Denne ble antageligvis forvekslet med blomsterreke (Pandalus montagui) på tidligere tokt og ble registrert som denne arten. Blomsterreke (Pandalus montagui) har sannsynligvis en grunnere utbredelse enn de dypene det tråles på under reketoktet og sees sjeldent i trålfangstene. Dichelopandalus bonnieri fås også i fangstene, særlig nord i Norskerenna.

Pontophilus spp., Pasiphaea spp. og Euphausiacea er vanlige i trålfangstene, og blir registrert med totalvekt som henholdsvis mudderreker, glassreker og krill. Spirontocaris liljeborgi (kamuflasjereke) blir registrert til art. Disse rekeartene er ikke forvekslingsarter med dypvannsreke. De andre rekeartene er til stede på de fleste av trålstasjonene (Figur 6.10), men i mye mindre mengder enn dypvannsreke (Figur 6.11). Figurene er ikke representative for de tidlige årene av tidsserien; det har blitt mer oppmerksomhet rundt registrering av ikke-kommersielle arter (inkludert ikke-kommersielle rekearter) på reketoktet de senere årene.

6.1.3 - Sjøkreps (Nephrops norvegicus)

Sjøkreps tas kun i små mengder i Campelen-trålen. I 2026 ble den tatt på 63 % av trålhalene. Tilsvarende tall for 2024 og 2025 var 50 og 52 %. Nesten alle fangstene var på under 1 kg per trålt nm. Sjøkreps finnes i hele toktområdet og har gjennom årene blitt tatt på stort sett alle de faste trålstasjonene (Figur 6.12).

En biomasseindeks fra toktet inngår i ICES-assessmentet av sjøkrepsbestanden i Norskerenna (functional unit (FU) 32) (ICES 2025d). Et SPiCT assessment basert på denne toktindeksen ble godkjent for FU 32 i en metodeutvikling (benchmark) i 2024. Biomasseindeksen viste høye verdier i 2006 og 2007, men falt til et lavere nivå i 2008 og har siden svingt rundt dette lavere nivået.

6.1.4 - Rødpølse (Parastichopus tremulus)

Alle sjøpølser (rødpølse) har blitt registrert med individlengde og individvekt siden 2010. Det største antallet rødpølser har hvert år blitt funnet i Norskerenna vest av Lindesnes (Figur 6.13, Tabell 6.1). Den lavere fangsten i 2026 skyldes den manglende dekningen av Norskerenna.

6.1.5 - Annen benthos

Andre evertebratarter enn de beskrevet over, har foreløpig ikke blitt opparbeidet og registrert på samme måte som de andre artene under reketoktet. F.o.m. 2017 har det blitt tatt samlebilder av all benthos på hver stasjon etter utsortering av all fisk og reker (Figur 6.14). Sjøfjær dominerer benthosfangstene på de fleste av trålstasjonene. Lene Buhl-Mortensen i forskningsgruppe Bærekraftig Utvikling har i etterkant av toktet ut fra bildene estimert tallrikhet av utvalgte bunndyrsarter. Dataene fra 2017–2021 er publisert (Buhl-Mortensen mfl. 2023).

I 2025 registrerte vi bambuskorall (Isidella lofotensis), som er oppført som nær truet på den norske rødlisten, på flere stasjoner langs rogalandskysten fra Egersund til Flekkefjord (faste stasjoner 25, 26, 32, 35 og 37). Det bør vurderes om en eller flere av disse stasjonene skal kuttes fra listen for å unngå å ødelegge dette habitatet. I 2026 ble det derfor ikke trålt på de faste stasjonene 36 og 37 (der stasjon 36 ble forvekslet med stasjon 35).

6.2 - Fisk

All fisk i trålen ble veid (totalvekt) og lengdemålt (opptil 30 individer). Ved store fangster ble det tatt en delprøve av fangsten. Sjeldnere arter ble plukket ut fra hele fangsten. Dersom det var usikkerhet om artsbestemmelse av noen fiskearter, ble disse frosset ned for verifisering av taksonom Rupert Wienerroither i forskningsgruppe Fiskeri. Videre ble alle blekksprutindivider frosset ned for senere artsidentifisering av Rupert Wienerroither.

Utbredelse av utvalgte fiskearter er vist i Figur 6.15. Øyepål (Trisopterus esmarkii) forekom på alle trålstasjonene (100 %) (Vedlegg 3). Andre vanlige fiskearter var lysing (Merluccius merluccius) (96,9 %), svarthå (Etmopterus spinax) (94,8 %) og havmus (90,6 %). De største fangstene (> 500 kg) var av sei, hyse, svarthå og havmus.

I tillegg til den faste prøvetakingen for andre forskere ved Havforskningsinstituttet ble det i 2026 samlet inn en del andre prøver, til forskere både ved Havforskningsinstituttet og andre institutter (Vedlegg 4).

6.2.1 - Rekepredatorbiomasse

En årlig indeks av predatorbiomasse beregnes som del av rekeassessmentet (Figurer 6.16, 6.17). Denne viser at predatorbiomassen i Skagerrak og Norskerenna varierer mye mellom år, og at den økte fra 2020 til 2025, for deretter å minke i 2026. Nedgangen i 2026 skyldes lavere hysefangster sammenlignet med fjoråret. Tidligere har indeksen vært dominert av sei og skolest. 2026-indeksen var dominert av spesielt sei, men også av hyse, havmus, svarthå og skolest.

6.2.2 - Bruskfisk

Prøvetakingen av bruskfisk ble gjennomført i henhold til prøvetakingsprosedyren i Vedlegg 5. Av bruskfiskene er havmus og svarthå de vanligste artene i fangstene på reketoktet (Vedlegg 3). Vanligst av skateartene er kloskate (Amblyraja radiata), og det ble fanget 74 eksemplarer i 2026. På toktet i 2026 ble det også fanget 12 hvitskater (Dipturus linteus), 16 piggskater (Raja clavata), 11 rundskater (Rajella fyllae) og 8 spisskater (Dipturus oxyrinchus). Det ble registrert 3 tomme eggkapsler fra skater.

I 2022 ble det inkludert fire trålstasjoner i Oslofjorden i toktet, valgt ut basert på posisjoner fra en lokal rekefisker (Figur 7.1). Disse ble trålt også i 2023, 2024, 2025 og nå i 2026. Den nordligste stasjonen i Drøbaksundet ble imidlertid strøket fra stasjonslisten pga. kabler på bunn. Som erstatning ble det lagt til en ny stasjon øst for den sørligste stasjonen. Det foregår et rekefiske i fjorden, og data herfra vil heretter inkluderes i bestandsmodellen (etter fem sammenhengende år med data).

Fra og med 1. januar 2026 har det blitt opprettet tre nullfiskeområder i Oslofjorden (Figur 7.1). Reketoktet vil sannsynligvis ikke bli brukt i overvåkingen av disse områdene. Det er vanskelig å finne områder i fjorden som er trålbare med såpass stort redskap som Campelen-trålen og Rockhopper gir. Flere posisjoner fra lokal rekefisker ble undersøkt i 2026, men halene var enten for korte eller på for grunt vann, eller det ligger kabler og/eller dumpet ammunisjon på bunnen. Dette gjelder både Hvaler og Færder nasjonalparker. Stort flere enn de fire posisjonene som ble trålt i 2026, er det ikke mulig å finne i fjorden (to i indre Oslofjorden nullfiskeområde og to utenfor nullfiskeområdene). 

Gjennomsnittlig fangstvekt av reker i Oslofjorden har gått ned siden oppstart i 2022 (Figur 7.2). Fangstene av torsk i Oslofjorden har også sunket og var lavere i 2025–2026 sammenlignet med de tre foregående årene (Figurer 7.3, 7.4). Kun to torsk fanget på disse fem årene har vært større enn 60 cm (Figur 7.4). På toktet i 2025 ble det trålt på tre nye stasjoner langs kanten av Hvalerdypet, disse ble valgt ut etter forslag fra lokale rekefiskere (Figur 7.1). Hvalerdypet har fra gammelt av vært ansett som det viktigste oppvekstområdet for småreke i hele Skagerrak (Rasmussen 1953). De samme stasjonene ble trålt også i 2026. På de tre halene fikk vi store rekefangster, fra sør til nord: 109, 49 og 48 kg/nm (tilsvarende tall i 2025 var 66, 88 og 53 kg/nm). 109 kg/nm var den største fangsten på toktet (Figur 6.2, Vedlegg 1). I 2025 var store deler av fangstene 1-åringer, mens 2-åringene dominerte fangstene i 2026 (Figur 7.5). Figuren viser en noenlunde lik fordeling av rekestadiene og årsklassene i fangstene tatt i Hvalerdypet og lenger vest i område H5. De store hunnene var fraværende i Hvalerdypet.

Trålhastigheten var lavere de årene reketoktet ble kjørt med Håkon Mosby, enn det den har vært de senere årene (Tabell 2.1). For å undersøke om trålhastigheten påvirker fangstraten av reke, gjennomførte vi i 2026 et parallellhal der vi på fast stasjon 118 først trålte med standard tauefart (gjennomsnitt over hele halet: 2,88 knop), og deretter i samme posisjon og med samme taueretning med lavere fart (gjennomsnitt over hele halet: 2,33 knop). Trålen gikk fint også med lavere hastighet og hadde god bunnkontakt, en trålåpning som lå innenfor det tillatte intervallet, og riktig helning på dørene (Figurer 8.1, 8.2, Tabell 8.1). Dørspredning og trålåpning var hhv. lavere og høyere for halet med lavere tauehastighet sammenlignet med halet med standard hastighet (Figurer 8.2, 8.3, Tabell 8.1).

Fangstraten var litt høyere på halet med lavere hastighet (42 kg/nm) sammenlignet med halet med standard hastighet (38,6 kg/nm). Lengdefordelingene fra de to halene var like (Figur 8.4) med tilnærmet lik gjennomsnittslengde: 1,68 cm på halet med standard tauehastighet og 1,69 cm på halet med lavere hastighet. Det kan ikke trekkes noen konklusjoner om en eventuell effekt av lavere trålhastighet på fangstraten av dypvannsreke basert på kun ett parallellhal, og forsøket bør gjentas med flere parallellhal.

Fra og med 2025 har vi brukt et nytt og mer detaljert klassifiseringssystem for marin søppel, som er i tråd med anbefalingene fra ICES og OSPAR (ICES 2022b).

Av 99 trålhal (alle hal med lukket sekk) var det 40 stasjoner (40 %) som inneholdt søppel, for det meste små plastbiter (biter av tau, line og flak) (Figur 9.1).

10.1 - Rødpølse

Emily Claereboudt er en MSCA post.doc. på UiB, og prosjektet hennes, SensHolo, har som mål å forstå hvordan sjøpølser oppfatter kjemiske signaler. Som del av prosjektet identifiserer og karakteriserer hun kjemosensoriske reseptorer som brukes i intraspesifikk kommunikasjon hos dyrene. Dette gjør hun ved å sammenstille kjemi, reseptoraktivitet og adferd.

10.2 - Universitetsmuseet i Bergen

Forsker Nicolas Straube jobber på Universitetsmuseet i Bergen (UM) og samlet inn prøver til tre prosjekt ombord.

10.2.1 - Prøvetaking til Universitetsmuseet i Bergen (UM)

Siden 2020 har UMs fiskesamling fått prøver av forskjellige fiskearter for å utstyre den iktyologiske samlingen med moderne prøver av norske fiskearter, ikke bare med en verdiprøve, men også en tilsvarende vevsprøve – gullstandarden for en moderne vitenskapelig samling. Prøvetakingen har skjedd om bord på tokt ledet av Havforskningsinstituttet. Etter sortering av fangsten og individprøvetaking ombord, ble det tatt vevsprøver og hele individer av forskjellige arter ble frosset ned for videre prosessering, dvs. fiksering og konservering på UMs våtlaboratorium. Totalt ble det tatt prøver av 18 forskjellige fiskearter, totalt 20 individer.

10.2.2 - Vevsprøvetaking av havmus (Whole Genome Sequencing (WGS))

WGS- og RNA-sekvensering av referanser inngår i et samarbeidsprosjekt med forskningssenteret for biologisk mangfold og genetiske ressurser i Portugal (CIBIO). For å oppnå en gjennomgående referansesekvens av havmus ble tolv forskjellige vevsprøver (muskel, gjelle, hjerne, hjerte, milt, lever, gonade, lukteepitel, tymmus, bukspyttkjertel og endetarmskjertel) av to ferske havmusindivider tatt. Prøvetakingen må skje raskt for å motvirke DNA- og RNA-fragmentering, slik at prøvene er egnet for tredje generasjons langtidsavlesningssekvensering samt RNA-sekvensering. Prøvene ble fryst raskt og deretter overført til -80 °C. I tillegg ble også sæd bevart.

10.2.3 - Pigghåkjever

I løpet av analysen av dødsårsaken til en strandet grindhval, avdekket mageinnholdet rester av pigghå (tenner, ryggvirvler og pigger). Selv om det hittil er ukjent at grindhvaler generelt jakter på pigghå, levnet restene ingen tvil. Noen av tennene viste en morfologi som tydelig tilordner dem til pigghå, men samtidig hadde de en ukjent tannkroneform. Ved hjelp av rettsmedisinske DNA-metoder ble restene identifisert 100 % som Squalus acanthias (pigghå). Reketoktet ga muligheten til å samle inn pigghåhoder for aldringsanalyse. Hodene (> 25 stk) fra et velbalansert utvalg av ulike ontogenetiske stadier og kjønn ble frosset ned ved -20 °C. Tannsettet på hodene skal analyseres for å få en bedre forståelse av ontogenetisk og seksuell variasjon i tannkarakterer hos denne arten.

10.3 - Parasitter

David Rees arbeider på Universitet i Bergen og samlet inn en rekke parasitter på toktet.
Hovedoppgaven var innsamling av den parasittiske ruren Anelasma squalicola som parasitterer bl.a. svarthå (Etmopterus spinax). Alle svarthåene i hvert trålhal ble undersøkt for parasitten, som kan være veldig liten om den nettopp har festet seg til verten, og andelen svarthå med parasitter ble registrert per trålhal. Haiene med parasitter ble merket, veid, målt, kjønnsbestemt og tatt bilde av. Antallet og plasseringen av parasitter ble notert, og disse ble dissekert ut av verten og enten fiksert i 70 % EtOH eller hurtigfryst i flytende nitrogen. For 50 av håene ble egg fra parasitten lagt i beholdere med sjøvann, og deretter oppbevart ved 4 °C. Vannet ble skiftet ut med et par dagers mellomrom. Alle de infiserte svarthåene ble individmerket og oppbevart ved -20 °C. 

I tillegg til Anelasma squalicola, ble det samlet inn krepsdyrparasitter, hovedsakelig rotkrepsen Sylon hippolytes som infiserer dypvannsreke, i tillegg til andre parasitter, som isopoder. Videre ble trollhummer (Munida) undersøkt for å se om de hadde parasitter av arten Triangulus munida. Alle krepsdyrene med parasitter ble lagt i 70 % EtOH.  Man så også etter parasitter på andre haiarter (f.eks. hoppekreps på pigghå) og blekksprut.
 

En stor takk til mannskapet om bord på G.O. Sars for all hjelp før, under og etter toktet, og for veldig godt samarbeid underveis. Takk til studentene og de andre gjestene om bord for god hjelp med fangstsortering og prøvetaking. Takk til observatørene fra rekenæringen for nyttige innspill og mange interessante diskusjoner. Anne Dagrunn Sandvik laget Figur 5.3.

Buhl-Mortensen, L., Thangstad, T. H., Søvik, G. and Wehde, H. 2023. Sea pens and bamboo corals in Skagerrak and the Norwegian trench. Marine Biology Research 19(2-3): 191-206. https://doi.org/10.1080/17451000.2023.2224967

ICES. 2005. Report of the Pandalus assessment working group, 27 October – 5 November 2004. ICES C.M. 2005/ACFM:05, 74 pp.

ICES. 2022a. Benchmark workshop on Pandalus stocks (WKPRAWN). ICES Scientific Reports. 4:20. 249 pp. http://doi.org/10.17895/ices.pub.19714204

ICES. 2022b. ICES manual for seafloor litter data collection and reporting from demersal trawl samples. ICES Techniques in Marine Environmental Sciences Vol. 67. 16 pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.21435771

ICES. 2025a. Working Group on the Biology and Assessment of Deep-Sea Fisheries Resources (WGDEEP). ICES Scientific Reports. 7:59. 921 pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.29086478

ICES. 2025b. Working Group on Elasmobranch Fishes (WGEF). ICES Scientific Reports. 7:92. 943 pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.30137623

ICES. 2025c. Working Group for the Celtic Sea Ecoregion (WGCSE). ICES Scientific Reports. 7:52. 957pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.29401877

ICES. 2025d. Working Group for the Assessment of Nephrops stocks (WGNEPH). ICES Scientific Reports. 7:51. 805 pp. https://doi.org/10.17895/ices.pub.30477911

Rasmussen, B. 1953. Om beskyttelse av dypvannsreken i Hvalerdjupet i ytre Oslofjord. Fiskeridirektoratets skrifter. Serie Fiskeri. Vol. III, No. 2. 18 pp.

Søvik, G. og Thangstad, T.H. 2021. Toktrapport. Reketokt i Norskerenna og Skagerrak januar 2020. Toktrapport/Havforskningsinstituttet/ISSN 15036294/Nr. 3–2021. 55 pp. https://www.hi.no/hi/publikasjoner/toktrapporter/2021/reketokt-i-norskerenna-og-skagerrak

Underwood, M., Rosen, S. and Engås, A. 2021. Sea-testing of the Campelen 1800 trawl with North Sea rigging, cruise 2021601 07-09.01.2021. Toktrapport/ Havforskningsinstituttet/ ISSN 15036294/Nr. 7–2021. 8 pp. https://www.hi.no/hi/publikasjoner/toktrapporter/2021/sea-testing-of-the-campelen-1800-trawl-toktrapport-nr-7--2021

13.1 - Vedlegg 1. Stasjonsdata

13.2 - Vedlegg 2. Tråljournaler og trålspesifikasjoner

FARTØY: G.O. Sars TRÅL NR:1614

TOKT NR: 2026001002 Årstall 2026 ANTALL HAL: 77

På Trålen er gir nr. 2 montert. Oppmålt etter tegning.

Det er 40 m sveiper + 12 m hanefot på trålen. Oppmålt etter prosedyren

Trålen er rigget etter Prosedyren for Campelen 1800 under North Sea NOR shrimp cruise. (Nordsjørigging).

Gearet er montert med 50 cm tamper med 8`` kuler som er tredd på tampene.

Trålposen har montert inner-nett med 10 mm maskevidde.

Trålen har fungert stabilt og fint hele turen.

Det er tatt 54 hal med Trålen på dette toktet.

Det er brukt strapping på 110 m.

Døravstand på 49–52 m.

Høyde på 4,2–4,5 m.

Etter 54 hal med trålen mistet vi sekken (leirsekk). Trålen er målt opp etter dette og den er klar til bruk. Er bestilt ny sekk.

Dato:04\02\2026

Kaptein: Jon Harald Røttingen. Trålbas Sigve Sørensen

FARTØY: G.O.Sars TRÅLNR: 1629

TOKT NR: 206001002 ÅRSTALL: 2026 ANTALL HAL: ?

På Trålen er gir nr. 2 montert. Oppmålt etter tegning.

Det er 40 m sveiper + 12 m hanefot på trålen. Oppmålt etter prosedyren

Trålen er rigget etter Prosedyren for Campelen 1800 under North Sea NOR shrimp cruise. (Nordsjørigging).

Gearet er montert med 50 cm tamper med 8`` kuler som er tredd på tampene.

Trålposen har montert inner-nett med 10 mm maskevidde.

Trålen hadde litt lav høyde på sjø test, men er målt opp og justert.

Ble grei høyde etter dette. Bør måles skikkelig opp før neste tokt.

Bør også bytte brøst og midt tamper på trålen, de er dårlige.

Det er tatt 48 hal med Trålen på dette toktet.

Det er brukt strapping på 100 m.

Døravstand på 49–52 m.

Høyde på 3,8–4,3 m.

Dato:08\02\2026

Kaptein: Jon Harald Røttingen. Trålbas Sigve Sørensen

13.3 - Vedlegg 3. Oversikt over arter og taxa