Gå til hovedinnhold

Overfiske blant årsakene til reduksjon av flere fiskebestander

Fiskesamfunnet

Ålerusefangst. All fangst i prosjektet ble sluppet levende tilbake i fjorden etter lengdemåling og innsamling av vevsprøver til genetiske undersøkelser. Foto: Even Moland/ Havforskningsinstituttet.

En ny rapport peker på flere årsaker til at flere fiskearter har hatt en sterk tilbakegang i Oslofjorden og indre Skagerrak.

Etter flere års arbeid med prosjektet «Krafttak for kysttorsken» i ytre Oslofjord, har forskerne gode forutsetninger for å peke på årsaker til at flere fiskearter har hatt en sterk tilbakegang. 

Forsker Even Moland i Havforskningsinstituttet har siden 2017 ledet arbeidet i Færder og Ytre Hvaler nasjonalparker. 

Høyt fiskepress gjennom de siste 100 år, den teknologiske utviklingen siden 1950-tallet, og store miljøutfordringer i fjorden, er viktige årsaker til at flere fiskearter har hatt en sterk tilbakegang i Oslofjorden og indre Skagerrak.

Langvarig bunntråling har også hatt en negativ innvirkning på fiskens leveområder.

Even Moland måler torsk i prosjektet. Foto: Petter Baardsen/Havforskningsinstituttet

Les også:

-    Mangel på stedstilpasset fiskeriforvaltning har ført til gradvis utfisking av lokale bestander. Tap av eldre og større individer av toppredatorer har resultert i et fiskesamfunn som domineres av mindre arter, forteller Moland. 

Med fiskespisende toppredatorer, menes arter som for eksempel torsk, sei og lyr.

En torsk er ikke bare en torsk 

Når forskerne snakker om behov for stedstilpasset fiskeriforvaltning, mener de ikke nye regler for hvor mange fisk som kan fiskes her eller der. Derimot sikter Moland til sårbarheten til lokale bestander. Kort sagt er ikke en torsk bare en torsk -  det er ulike genetiske varianter av kystnær torsk i Skagerrak. Og de ser ut til å trives på ulike steder (se faktaboks). 

Det er kanskje lett å kjenne igjen en torsk, men genene får man ikke tak i med det blotte øye. Bildet er tatt med stereovideoriggen ved Verdens Ende. Foto: Havforskningsinstituttet 

Som et ledd i det å forstå hvordan det faktisk står til med bestandene, kartlegger derfor forskerne genene deres. Genetisk kartlegging har vist at også brisling i Oslofjorden er genetisk forskjellig fra prøver som er hentet fra Skagerrak og Kattegat. 

Even Moland legger vekt på at beste tilgjengelige kunnskap tilsier at lokal bestandsdynamikk er et fremtredende mønster. 

Eller sagt med andre ord: Det står foreløpig ikke så galt til at fisk ikke kan leve og trives i ytre Oslofjord, men forvaltningen må ta høyde for at bestandene er mer lokale enn en har trodd tidligere.

En revidert forvaltning av brisling, må derfor gå ut fra at fjordbestanden er stedegen og derfor sårbar. 

-    Gjenoppbygging av denne bestanden og gjenoppretting av artens økologiske funksjon som viktig kobling mellom dyreplankton, fisk og sjøfugl vil måtte baseres på begrensning av fiskedødelighet i selve fjordsystemet, forteller Moland.  

I prosjektet har samarbeid mellom ulike instanser vært viktig. Her Torbjørn Halvorsen i Småfiskern sammen med forsker Even Moland. Foto: Petter Baardsen/Havforskningsinstiuttet 

Hva med skarven og selen? 

I prosjektet «Krafttak for kysttorsken» har forskerne også sett nærmere på andre toppredatorer som skarv og sel. Blant annet har en merket sel og fulgt bevegelsene deres over lengre tid, i tillegg til å studere avføringen til steinkobber for å se hvor mye torsk de spiser.

Her var en del av svømmeruten til steinkobben "Karin" for om lag et år siden. Foto: Skjermdump/Havforskningsinstituttet 

Even Moland forteller at resultatene som oppsummeres i rapporten ikke tilsier at skarv og sel «har skylda», men at de er predatorer som bør være til stede i et intakt økosystem. 

- Artene er opportunister og spiser de fiskeartene det er mest av og som er lettest tilgjengelig. Sett i forhold til fiskeriene, annen naturlig dødelighet og reduksjon av leveområdene, har vi ikke data som tilsier at skarv og sel er viktige årsaker til torsk og andre fiskearters tilbakegang i Oslofjorden, forteller Moland. 

Under merkingen av steinkobbene, så forskerne også at de beveger seg tidvis svært mye, frem og tilbake mellom Norge og Sverige, samt nord- og sørover. Derfor kan det i perioder være flere steinkobber på et sted, enn det Havforskningsinstituttets tellinger i august viser. 

Steinkobber på Sørlandet. Foto: Carla Freitas Brandt/Havforskningsinstituttet 

Store miljøutfordringer

Vann fra hele Østlandet renner ut i Oslofjorden. Med dette vannet følger store forurensninger fra blant annet jordbruk og kommunal kloakk. Oslofjorden har til dels store miljøutfordringer som skyldes tilførsel av organisk materiale, leirpartikler og næringssalter.

Én effekt av dette er lavt oksygeninnhold i bunnvannet. Effektene forsterkes av klimaendringene.

-    Vi har lagt bak oss en mild høst med rekordmye nedbør på Østlandet. Elvene har gått brune og flomstore. Alt som vassdragene fører med seg, ender opp i Oslofjorden og indre Skagerrak. Klimaframskrivinger tilsier at vi kan vente oss mer av dette i fremtiden, forteller Moland.  

Tilførsel av organisk materiale, leirpartikler og næringssalter til fjorden gir nedslamming av havbunnen og formørkning av kystvannet. Dette har svekket viktige naturtyper som tareskog og ålegrasenger. 

Sukkertare på havbunn. Foto: Erling Svensen/Havforskningsinstituttet 

Tang og tare trenger lys til sin fotosyntese, og tidligere fantes tareskog ned mot 30 meter. I dag finner man sjelden tareskog dypere enn 14-15 meter. Denne utviklingen har svekket livsgrunnlaget for fisken og trolig også påvirket fjordens produksjonsevne negativt.

Du kan lese mer om miljøutfordringene i Oslofjorden i «Forslag til helhetlig plan for Oslofjorden», eller lytt til Havpoddens episode «Diagnose Oslofjorden»  

Hva kan gjøres da? 

Rapporten sier det fremdeles er livsgrunnlag for torsk og andre sterkt reduserte fiskebestander i ytre Oslofjord. 

Dvergulke (Taurulus bubalis) er tallrike i ytre Oslofjord og en viktig art i dietten til skarv. Foto: Even Moland/ Havforskningsinstituttet

Men gjenoppbygging og restaurering forutsetter at nødvendig tiltak settes i verk. Når forskerne skal anbefale tiltak, bygger det på evaluering av data som allerede eksisterer, samt ny kunnskap som har kommet gjennom prosjektet.

Derfor har de lagt til grunn rapportene «Oppdatert kunnskapsstatus om kystnær torsk i Sør-Norge», og «Forslag til helhetlig plan for Oslofjorden» 

Moland oppsummerer forslagene til tiltak i fire hovedpunkter. 
1.    Skal Oslofjorden reddes som fiskeproduserende fjord, må betydelige områder stenges for bunntråling. 
2.    Landbruket og kommunene må redusere sine miljøskadelige utslipp til vassdragene på Østlandet og til Oslofjorden. 
3.    Det er nødvendig med en mer aktiv stedtilpasset fiskeriforvaltning, slik at beskatningen ikke overstiger produksjonsgrunnlaget, samt at funksjoner i økosystemet gjenopprettes gjennom restaurering av bred alders- og størrelsessammensetning.
4.    Omfanget av tekniske inngrep og utbygginger må reduseres, utslipp av miljøgifter til fjorden må elimineres, og eksisterende forekomster av miljøgifter i sjøbunnen bør saneres i henhold til beste tilgjengelig kunnskap.

Referanse 

Even Moland, Ann-Elin Synnes, Lars-Johan Naustvoll, Carla Freitas Brandt, Kjell Magnus Norderhaug, Jonas Thormar, Martin Biuw, Per Erik Jorde, Halvor Knutsen, Geir Dahle, Anders Jelmert, Sebastian Bosgraaf, Esben Moland Olsen (HI), Anne Deininger (NIVA) og Atle Haga (Viken) 2020: "Krafttak for kysttorsken", Rapport fra Havforskningen 2021-2

Lenke: 

https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-2