Ressursoversikt 2026

Her presenteres Ressursoversikten for 2026. Dette er første rapport i en gjenopptaking av vår gamle rapportserie ved samme navn. Den første utgaven kom i 1972, og ressursoversikten ble utgitt årlig frem til 2018. Det var krevende å gi ut en så omfattende rapport med så mange forfattere årlig. Samtidig var der behov for å styrke nettsidene om bestandene. Vi valgte derfor i noen år å prioritere nettsider om bestandene og presentasjon av den fortløpende kvoterådgivningen. Disse nettsidene har nå blitt til en viktig nettressurs for presentasjon av de kommersielt viktige fiskeribestandene våre. Vi har også lagt mer vekt på presentasjon av kvoterådene når disse kommer gjennom året og har innimellom hatt åpne møter med fremlegging av rådene. Men i den gamle ressursoversikten så vi også på sammenhengene mellom miljøet og variasjonen i fiskeriressursene. Denne koblingen er viktig, og den har ikke blitt like systematisk fulgt opp etter at vi la ned ressursoversikten. Samtidig har klimaendringene bare blitt mer og mer tydelig med til dels store konsekvenser for bestandene våre. Dette er også et viktig forskningsfelt ved Havforskningsinstituttet. Vi driver også med forskning og utvikling av mer miljøvennlig og bærekraftig fiskeredskap.

I denne nye utgaven av Ressursoversikten setter vi søkelys på alle disse sidene ved fiskeriressursene og fiskeriene våre. Vi har valgt å fortsette med å gi en komprimert oppsummering av ressursene fordi bestandsovervåking og -rådgivning er et kjerneområde for Havforskningsinstituttet og fordi vi håper og tror at mange er interessert i å lese om hvordan det står til med bestandene. Forhåpentligvis kan vi også avdekke fellestrekk i den overordnede utviklingen i bestandene gjennom disse analysene og motivere til bredere interesse for fiskeribiologi. Dette fagområdet krever at vi driver bærekraftig i et evighetsperspektiv både når det gjelder økologi, økonomi og sosial rettferdighet. Vi må ikke overforbruke ressursene nå på bekostning av våre barn og barnebarns muligheter til å høste av havet, og vi må jobbe systematisk for å redusere fotavtrykket av fiskeriene. Samtidig er dette også en viktig næring for Norge og matproduksjon for verden, og vi må derfor jobbe mot en optimal utnyttelse av fiskeriressursene. Med disse innledende kommentarene ønsker vi dere god lesning av Ressursoversikten 2026!

Figur 1 viser geografisk utbredelse av de marine områdene der norske fiskerier drives. I tillegg til kysten og våre tre hav i nord har vi fiskeriområder i Antarktis der det fiskes krill. Områdene er utsatt for forskjellig grad av menneskelig påvirkning.

På kysten fører fiske, akvakultur, skipsfart og økende turisme til økt press på de lokale økosystemene. I tillegg gir klimaendringer høyere vanntemperatur, noe som påvirker både gyteplasser og matgrunnlaget for flere arter og kystøkosystemet generelt.

I Nordsjøen er der økende menneskelig aktivitet i form av fiske, oljeutvinning og sjøtransport. Dette har skapt utfordringer for det lokale økosystemet. Utbygging av havvind kommer til å øke fremover, noe som vil legge beslag på store områder. I tillegg har en markant temperaturstigning, som er forventet å fortsette, blitt kritisk for flere arter.

I Norskehavet er der økende menneskelig aktivitet i form av fiske og sjøtransport, kombinert med temperaturstigning som er forventet å fortsette. Dette utgjør de viktigste belastningene på økosystemet og artene.

I Barentshavet er der økende menneskelig aktivitet gjennom fiske, sjøtransport og turisme (på Svalbard), kombinert med en markant temperaturstigning som er forventet å fortsette. Dette utgjør de viktigste belastningene på økosystemet og artene.

Sørishavet består av store fjerntliggende havområder som i mindre grad enn våre nordlige havområder er påvirket av menneskelig aktivitet. Men området utenfor den Antarktiske halvøy, der krillfiskeriene foregår, er sterkt påvirket av klimaendringene, og krillfisket er økende.

3.1 - Klimavariasjon og endring i norske havområder

Temperaturen i havet øker, og i 2025 var overflatetemperaturene i de norske havområdene mellom 0,5 og 2,5 °C over normalen, der «normalen» er gjennomsnittet over en periode på 30 år. Gjeldende normalperiode er 1991–2020, altså den tidsperioden en ung voksen vil oppleve som normalt (Figur 2). Det var spesielt varmt i havoverflaten vest og nord av Svalbard og helt øst i Barentshavet. Drivende observasjonsbøyer fra området viser at de høye overflatetemperaturene ofte var begrenset til de øverste 20–50 m av havet, mens lengre nede var temperaturene nær nivået i normalperioden eller lavere. I åpent hav kan varmen kan altså ligge som et lokk på toppen uten å ha stor effekt nedover i dypet.

Havforskningsinstituttets måleserier viser at sjøtemperaturene i de øverste 200 m av havet har økt de siste 40 årene, men også at det er tydelige naturlige variasjoner som gir lavere temperaturer i perioder (Figur 2). Alle havområdene hadde en ganske kald periode på 1990-tallet og en tydelig oppvarming tidlig på 2000-tallet. For nordlige Nordsjøen, det sørvestlige Barentshavet og kystområdene ble dette etterfulgt av noen kaldere år rundt 2010, før en ny varm periode slo til. Etter 2018 har imidlertid sjøtemperaturene i det sørvestlige Barentshavet og det sørlige Norskehavet minket. Sjøtemperaturene i Nordsjøen og ved kysten har derimot holdt seg høye og ser ut til å stige.

De øverste 200 m langs kysten har hatt en tydelig sterkere oppvarmingstrend enn havområdene, og i motsetning til i havområdene har altså sjøtemperaturen ved kysten hatt en sterk økning etter 2018. Kysten langs Sør- og Vestlandet var rekordvarm i 2025, og på høsten ble det observert høyere sjøtemperaturer enn noen gang tidligere langt ned i dypet ved kysten. Kysten utenfor strekningen Lofoten-Tromsø var også varm i 2025, men ikke like varm som i sør. Både i 2024 og 2025 har det vært kraftige marine varmebølger på sensommeren i disse nordlige områdene. Varmebølger i overflaten har ofte større effekt langs kysten enn ute i åpent hav, fordi pålandsvind fører til at det varme vannet blandes ned i dypet.

De siste tre årene har havtemperaturene i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet vært rundt 0,25 °C over normalen. Kystområdene har på den annen side vært 0,5–1,2 °C over normalen, og høyere enn noen gang tidligere.

Naturlige variasjoner i havtemperatur vil alltid være til stede og endrer ikke på at en gjennomgående global temperaturøkning hever temperaturkurven, slik at både de høyeste og de laveste temperaturene generelt blir høyere enn tidligere.

3.2 - Planktonutvikling i norske havområder

Dyreplankton utgjør et sentralt bindeledd mellom planteplankton og fisk i de marine økosystemene, og utviklingen i dets biomasse gir viktig informasjon om tilstanden i havområdene (Figur 3).

Dyreplanktonmengdene (biomasse) i 2025 var lavere enn langtidsmiddelet i store deler av de norske havområdene, men med tydelige regionale variasjoner. I Norskehavet viste anomaliene i biomasseverdiene en tydelig kontrast mellom kyst og åpent hav. I de sentrale og vestlige deler av Norskehavet var dyreplanktonmengdene i de øvre 200 m under langtidsmiddelet. På sokkelen og i kystnære områder lå derimot mengdene over gjennomsnittet, særlig i de nordligste delene. I Barentshavet var bildet mer sammensatt, der de nordlige deler av norsk sone var preget av planktonmengder under langtidsmiddelet, mens verdiene lå over langtidsmiddelet ved inngangen til havområdet i sørvest. I Nordsjøen var den romlige variasjonen mindre, sammenlignet med de nordlige havområdene.

Havforskningsinstituttets tidsserier for dyreplankton-biomasse for havområdene viser betydelig mellomårlig variasjon, men samtidig klare trender i sammensetningen av dyreplanktonsamfunnene. De siste årene har den minste størrelsesfraksjonen av biomassen generelt vist en økende andel av totalbiomassen i alle tre havområdene. Denne fraksjonen domineres av små dyreplanktonformer, særlig små hoppekreps (mindre arter eller yngre stadier) og larver fra bunnlevende organismer. For middels stort dyreplankton viser tidsseriene en tydelig overgang fra relativt høye positive biomasseanomalier til overveiende negative avvik i senere år. Denne størrelsesfraksjonen domineres av store hoppekreps, og kan indikere en nedgang i eldre stadier av Calanus-arter (raudåte og ishavsåte) som er en viktig matkilde for store pelagiske fiskebestander. Denne utviklingen er særlig markert i Norskehavet og Barentshavet. I Nordsjøen er mengden av denne størrelsesgruppen mer stabil, med både svakt positive og svakt negative verdier gjennom perioden. Utviklingen i de tre havområdene indikerer en strukturell endring i planktonsamfunnene, og en forskyvning mot mindre dyreplankton i de nordlige havområdene de siste årene.

Naturlige variasjoner i dyreplanktonbiomasse vil alltid være til stede, og påvirkes blant annet av temperatur, næringstilgang, beitepress og transport med havstrømmer. Samtidig kan langsiktige klimaendringer bidra til å forskyve individantall, biomasser og sammensetning av arter innen dyreplanktonsamfunnene. Utviklingen i dyreplanktonbiomasse er derfor en viktig indikator på endringer i de marine økosystemene, med betydning for næringstilgang til fisk og andre arter høyere opp i næringskjeden.

3.3 - Klima- og planktonutvikling i Sørishavet

I tillegg til krill er Scotia Sea-komplekset også et viktig leveområde for sjøfugl og marine pattedyr, inkludert pingviner, sel og hval. Økosystemet er sårbart for klimaendringer, særlig knyttet til havisens utbredelse og havtemperaturer, som påvirker krillens livssyklus og tilgjengelighet.

Subområdene 48.1–48.4 i Sørishavet viser tydelige tegn til klimaendringer, særlig gjennom økende havtemperaturer, redusert sjøis og endringer i vannmassestruktur. Ifølge nyere vurderinger av FNs klimapanel vil regionen få videre oppvarming og mer ustabil isdynamikk, noe som påvirker både næringstilførsel og produksjon i de pelagiske systemene.

Forvaltningen av fisket i Sørishavet krever tett samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, forvaltningsorganer og industrien, og det pågår kontinuerlig arbeid med å forbedre datagrunnlaget og modellene som ligger til grunn for beslutninger. Norge er en ledende pådriver i CCAMLR (Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources) for å utvikle et forvaltningssystem som tar hensyn til krillens populasjonsdynamikk, predatorenes behov og klimaendringer, samtidig som vern integreres som et sentralt forvaltningsverktøy for å sikre både økosystemfunksjon og bærekraftig ressursbruk.

4.1 - Samlet utvikling i bestander og fiskeri

Utvikling i bestandsstørrelse og fiskeri for de kommersielt viktigste norske bestandene er vist i Figur 4. Kun bestander der biomassedata er rapportert i bestandsvurderingene er tatt med, så det er et underestimat av det totale ressursgrunnlaget. Men det er sammenlignbare tall i hele tidsserien (se Tabell 7).  Total bestandsstørrelse var oppe i nær 35 millioner tonn i toppåret 2013, mens vi i 2025 er på det laveste punktet i hele denne tidsserien. Det har vært en nedgang i mengden pelagisk fisk siden 2000, og dette gjenspeiles i fangstene. Mengden bunnfisk har vært mer stabil, og her er fangstene større nå enn i starten av tidsserien. Biomassen av skalldyr har vært nokså stabil i perioden (Figur 4), men inkluderer ikke data på krill. Skalldyrfangstene har hatt en stor økning. Dette er særlig drevet av krillfiskeriene, men reke, kongekrabbe og snøkrabbe har også bidratt til dette.

4.2 - Utvikling i enkeltbestander

Delkapittelet gir en oversikt over tilstanden til de økonomisk viktigste bestandene som Norge fisker på, dette er bestander med Fiskeridirektoratets forvaltningsmål 1 eller 2 (Tabell 1). Total er 46 bestander tatt med i tabellen. Tabell 2 viser den nåværende status for biomasse (bestand), fisketrykk (F) og rekruttering (R) til disse bestandene ved hjelp av et trafikklyssystem. Informasjon om bestandsstatus er hentet fra det internasjonale havforskningsrådet (ICES) sine bestandsrådsark, den norsk-russiske arbeidsgruppen (JRN-AFWG), Havforskningsinstituttets nasjonale kvoteråd eller CCAMLR. Det er bare 5 av de 46 bestandene som er grønn i alle de tre kriteriene: breiflabb sør og nord for 62 °N, stortare, og hvitting og rødspette i Nordsjøen.

Tabell 2. Status (trafikklys-system) for rekruttering, biomasse og fisketrykk for norske kommersielle fiskebestander i 2026 med norske forvaltningsmål «Optimalt økonomisk langtidsutbytte (1)» eller «Høyt, og om mulig stabilt langtidsutbytte (2)» (Tabell 1). Biomasse er estimert forskjellig for forskjellige bestander, og kan være oppgitt som høstbar bestand, gytebestand, voksne hunner eller totalbestand. Rekruttering angir gjennomsnittet over siste tre år sammenlignet med hele tidsserien for den enkelte bestand. Biomasse (bestandsstørrelse) og fisketrykk (fiskedødelighet) er angitt i forhold til referansepunkt (se Faktaboks for mer utdypende forklaring av fargekodene). Rådgivningsorganisasjon oppgir hvilken organisasjon som gir kvoteråd for de forskjellige bestandene. Rådskategori reflekterer usikkerhet i bestandsvurderingen og er basert på ICES sin kategorisering av bestander, der 1, 2 og 3 er bestander med hhv. en kvantitativ bestandsvurdering; en analytisk bestandsvurdering og prognoser som kun er behandlet på kvalitativt vis; og trender i tokt og/eller fiskeridata som brukes som indikatorer i bestandsvurderingen. Hav: BH – Barentshavet, NH – Norskehavet, NS – Nordsjøen, KS – Kyst, An – Andre områder. Gruppe: PEL – Pelagisk fisk, BUN – Bunnfisk, DYP- Dyphavsfisk, SKA – Skalldyr, HVA – Hval, TAR - Tare. NØS er norsk økonomisk sone.

4.3 - Plankton

Antarktisk krill i Scotia Sea-komplekset vurderes av CCAMLR å være i god tilstand og med full reproduktiv kapasitet. Dette bygger blant annet på tidsserier fra Havforskningsinstituttets årlige akustiske og trålbaserte tokt rundt Sør-Orknøyene (subområde 48.1) siden 2011, samt lengre dataserier fra subområdene 48.1 og 48.3. I tillegg er det gjennomført to storskala krillundersøkelser som dekker hele komplekset: én i år 2000 koordinert av CCAMLR, og én i 2019 initiert og ledet av Norge, med deltakelse fra flere nasjoner og forskningsfartøy.

Undersøkelsene viser store variasjoner i biomasse, men ingen tydelig trend. Krillen har stabil aldersstruktur og gytekapasitet, uten tegn til rekrutteringssvikt.

Krillfisket er en stor industri med bruttoverdi på mellom 250 og 900 millioner USD per år, med direkte profitt opp mot 300 millioner USD. Dette gjør krillfisket økonomisk sammenlignbart med, eller større enn flere nasjonale fiskerier, som for eksempel det norske torskefisket (660 millioner USD i 2021), USAs tunfiskfiske og Canadas pelagiske fiskerier (begge rundt 118 millioner USD i 2020–2021). Fangsten prosesseres hovedsakelig til krillmel for oppdrettsnæringen og krillolje til kosttilskudd for humant konsum.

4.4 - Pelagisk fisk

De viktigste pelagiske fiskebestandene i Norskehavet, både i form av biomasse og kommersiell verdi, er norsk vårgytende (NVG) sild, makrell og kolmule (Tabell 2 og 3). Den geografiske utbredelsen dekker store områder i Nordøst-Atlanteren der bestandene har lange årlige gyte- og næringsvandringer. Et viktig oppvekstområde til NVG-silda er Barentshavet, og dette området overlapper da med utbredelsen av lodda som også er en pelagisk art. Felles for disse pelagiske fiskeartene er at de i stor grad oppholder seg i de frie vannmassene hvor hovedføden er dyreplankton som raudåte. Det foregår en konkurranse om tilgjengelig dyreplankton noe som gir utslag i redusert vekst når det er store bestander, og lodda blir utkonkurrert av sild. For NVG-sild så er både 2021- og 2022-årsklassene sterke, og gytebestanden forventes å øke fremover. Denne oppgangen er i sterk kontrast til en svært svak rekruttering og negativ utvikling i loddebestanden i Barentshavet de siste årene. For kolmule er bestandssituasjonen god selv om den har blitt noe redusert de siste årene, men rekrutteringen av 2024-årsklassen virker over middels. For makrellen derimot, er gytebestanden nå på et kritisk lavt nivå etter en tiårsperiode med lav til middels rekruttering og et for høyt fisketrykk de siste årene. I Nordsjøen er også rekrutteringen dårlig både for sild og tobis, og gytebestanden for tobis er på et historisk lavt nivå. Mange av de pelagiske artene er nøkkelarter i økosystemet og er et viktig bindeledd mellom dyreplankton og større predatorer. I norske farvann er makrellstørja en topp-predator, og den er nå fullt tilbake etter å ha vært borte i nesten et halvt århundre grunnet utstrakt overfiske.

Ingen av de pelagiske bestandene er grønn for alle de tre kriteriene (Tabell 3). Rekrutteringen til bestandene er dårlig, eller kunnskapen er mangelfull; det er kun rekruttering til kolmulebestanden som er grønn. Bestandssituasjonen er grønn for under en tredjedel av bestandene. For halvparten av bestandene er fisketrykket for høyt (gult, rødt), mens det ligger på et bærekraftig nivå for den andre halvparten (grønt).

4.5 - Bunnfisk

Torsk, hyse og sei er de viktigste bunnfiskartene i norske farvann, både når det gjelder fangstmengde og økonomisk verdi (Tabell 2 og 4). Mesteparten av fiskeriet på alle disse artene foregår nord for 62 °N, i Barentshavet og langs norskekysten. I Nordsjøen er sei den viktigste bunnfiskbestanden for norske fiskere.

Bestanden av nordøstarktisk (NØA) torsk nådde en topp i 2013, men har siden avtatt og gytebestanden er nå mellom føre-var-nivået og det kritiske nivået. Årsaken til nedgangen er først og fremst dårlig rekruttering, men i de siste årene har dessuten fiskedødeligheten vært for høy. Det ventes en svak oppgang i bestanden de nærmeste årene på grunn av en middels sterk 2021-årsklasse, men bestanden vil fortsette å være på et lavt nivå sett i historisk sammenheng. Kysttorskbestanden nord for 67 °N er i bedring på grunn av god rekruttering og redusert fisketrykk, mens tilstanden for kysttorsk mellom 62° og 67 °N har blitt svekket.

Totalbestanden av NØA hyse over 3 år nådde et historisk toppnivå i 2011. Gytebestanden nådde en topp i 2014. Etter dette minket bestanden, noe som skyldtes svak rekruttering, særlig i 2018–2020. Rekrutteringen de siste årene har imidlertid vært god, og totalbestanden har økt igjen, men domineres nå av ung og umoden fisk. Om fisketrykket holdes lavt, forventes en ytterligere økning i bestanden.

NØA sei, som har sitt utbredelsesområde mellom Stad og Bjørnøya, opplever som regel god rekruttering hvert tredje år, noe som har medført at gytebestanden og fiskeriet har vært over middels før 2024. Rekruttering fra 2020-årsklassen var imidlertid langt under middels, slik at fiskeriene i 2024 og 2025 slet med å ta kvotene sine, i tillegg til at eldre fisk (eldre enn 6 år) var mindre tilgjengelig for fiskerne. Bestanden vil avta til det kommer inn en ny sterk årsklasse, og foreløpige indikasjoner fra toktet gjennomført i høsten 2025 er at 2022-årsklassen er over middels sterk.

For sei i Nordsjøen har rekrutteringen vært stabilt lav i en årrekke, og gytebestanden ligger mellom føre-var-nivået og det kritiske nivået. I de siste årene har det stått igjen en del ufisket kvote, men fiskedødeligheten har fortsatt vært litt over nivået som gir maksimalt langtidsutbytte (F_msy ) på grunn av dårlig vekst, spesielt i løpet av 2023. Torskebestanden i Nordsjøen står det dårlig til med, spesielt lengst sør i Nordsjøen. Nordsjøtorsk består av tre under-bestander, der de to nordligste har status rundt føre-var-nivået, mens den sørlige bestanden har vært under kritisk nivå siden 2017, til tross for at fiskedødeligheten ble redusert drastisk etter 2018. Situasjonen skyldes lav rekruttering, spesielt over de siste ti årene i sør. Dessuten viste 2024 den laveste rekruttering noensinne registrert i de tre under-bestandene. For hyse og hvitting i Nordsjøen er fiskepresset lavt og gytebestanden godt over føre-var-nivået for begge artene. Den høye hysebestanden i Nordsjøen skyldes god rekruttering fra 2019- og 2020-årsklassene, sammen med begrenset fisketrykk, men rekrutteringen har stort sett vært lav siden årtusenskiftet. Det forventes at bestanden kommer til å minke i de kommende årene om det ikke kommer nye store årsklasser. Hvitting er en av de få bestandene av torskefisk i Nordsjøen som ikke har opplevd en nedgang i rekruttering i løpet av eller etter 1990-tallet.

Fire bunnfiskestander er grønn for alle de tre kriteriene (Tabell 4). Rekrutteringen de siste tre årene har vært lav for torsk og sei, både for de nordøstarktiske bestandene og nordsjøbestandene. For flere av bestandene har vi ikke god nok kunnskap om rekruttering. For over halvparten av bunnfiskbestandene er biomassen på grønt nivå, og ingen av bestandene ligger på rødt nivå. For halvparten av bestandene er fisketrykket for høyt (gult, rødt), mens det er på et bærekraftig nivå for den andre halvparten (grønt).

4.6 - Dyphavsfisk

Dyphavsartene utgjør en viktig, men samtidig mer variabel og sårbar del av norsk fiskerinæring. Mange av disse artene lever langs kontinentalskråningen og i dype havbassenger. De kjennetegnes av langsom vekst, sen kjønnsmodning og lav reproduksjonsrate, noe som gjør dem særlig utsatt for høyt fiskepress og miljøendringer. Som følge av dette responderer bestandene langsommere på både høsting og endringer i økosystemet.

Fangstvolum og økonomisk verdi varierer betydelig mellom arter og regioner. Flere bestander krever derfor en forsiktig og kunnskapsbasert forvaltning, med gode bestandsvurderinger for å unngå overbeskatning. En god del av bestandene er i dag klassifisert i ICES bestandskategori 1 eller 2, som innebærer at det foreligger kvantitative eller analytiske bestandsvurderinger, mens andre er í lavere kategorier. Det pågår et kontinuerlig arbeid for å forbedre vurderingene i henhold til ståsted for hver bestand, slik at forvaltningen kan baseres på best mulig vitenskapelig grunnlag.

Enkelte bestander, som vassild, NØA brosme og snabeluer, er i god forfatning og ligger over fastsatte grenseverdier for bestandsmål (Tabell 2 og 5). Andre arter viser imidlertid tegn til overbeskatning. Blåkveite er et tydelig eksempel, der gytebestanden nå ligger under føre-var-nivået. Dette skyldes i stor grad høyt uttak de siste årene, særlig av gytemoden hunnfisk. Biomasseindeksene for NØA lange samt lange og brosme i andre områder viser også en nedadgående trend, noe som gir grunn til bekymring.

Vanlig uer er rødlistet og omfattes i liten grad av direkte fiske, men tas som bifangst i andre fiskerier. Bifangstraten har økt de siste årene, og det er behov for målrettede tiltak for å redusere denne. For kveite i sør foreligger det ikke kvantitative estimater for biomasse og fiskepress, men det antas at bestanden er lav og at dagens fiskepress er for høyt. Det er derfor viktig at reguleringene sikrer at all uunngåelig bifangst rapporteres.

For de aller fleste dyphavsartene mangler vi kunnskap om rekruttering (Tabell 5); for to av uerbestandene er rekrutteringen gul. Tre av uerbestandene ligger både på et svært lavt bestandsnivå og har for høy fiskedødelighet, mens bestandsnivået er grønt for resten av dyphavsartene. Fisketrykket er for høyt for over halvparten av dyphavsartene (gult, rødt).

4.7 - Skalldyr

Skalldyr har blitt en stadig viktigere del av norsk fiskerinæring over de to siste tiårene, med økende landinger og verdi for flere bestander. Skalldyrbestandene i nord har bidratt mest til økningen, særlig reker i Barentshavet, snøkrabbe og kongekrabbe. Både snøkrabbe og kongekrabbe er fremmede arter i norske farvann og derfor forholdsvis nye fiskerier. Fisket etter kongekrabbe var etablert allerede fra rundt 2000 og har vist en nedadgående trend over de siste årene, mens bestanden av snøkrabbe har bygd seg opp det siste tiåret og er i 2025 blant de mest verdifulle fiskerier i Norge, med landinger på over 13 000 tonn fra den norske sonen i Barentshavet (Tabell 2 og 6). Reker i Barentshavet er det største skalldyrfisket i kvantum og landingsverdi, med over 80 000 tonn i årlige landinger i perioden 2023–2025, som er mer enn en fordobling fra ti år tidligere. Reker i Barentshavet er vurdert å være i en god tilstand over eller nært bestandsstørrelsen som gir maksimalt vedvarende utbytte.

Rekebestanden i Skagerrak og Norskerenna har derimot blitt redusert det siste tiåret til et mye lavere nivå enn før, noe som både skyldes dårligere rekruttering og et for høyt fiskepress (Tabell 6). Det er også et blandet bilde for sjøkrepsbestandene, med en betydelig bestandsøkning i Skagerrak og Kattegat i 2025, mens bestanden i Norskerenna er vurdert å ligge på et kritisk lavt nivå på grunn av lav produksjon. Skalldyr er blant noen få arter hvor det fortsatt er et relativt høyt uttak i biomasse og i verdi, både i Skagerrak-området og langs kysten. Men tilstanden til kystnære skalldyrbestander er delvis uklar og det gis foreløpig ikke et kvantitativt råd på de fleste. Det inkluderer blant annet viktige kystnære arter som hummer, som er antatt å være overfisket i Skagerrak, taskekrabbe med et stabilt yrkesfiske på rundt 5 000 tonn, og sjøkreps på kysten, hvor det har etablert seg et regionalt begrenset, men verdifullt teinefiske.

For en del av skalldyrartene mangler vi kunnskap om rekruttering, og det er bare snøkrabbe som er grønn for dette kriteriet (Tabell 6). Snøkrabbe er dessuten den eneste skalldyrbestanden som er grønn for alle de tre kriteriene. Både fiskedødeligheten og bestandsnivået er rødt for hummer.

4.8 - Sjøpattedyr

Av sjøpattedyrene foregår det norsk kommersiell fangst på vågehval og grønlandssel. Av disse næringene er vågehvalfangsten den kommersielt viktigste. Den nordøstatlantiske vågehvalbestanden oppholder seg hovedsakelig i Norskehavet og Barentshavet under sommerens beitevandring og det er da fangsten foregår. Norsk vågehvalfangst startet for alvor på 1920-tallet etter at storhvalfangsten var forbi. Vågehvalfangsten har vært mindre intensiv enn storhvalfangsten og har dermed bevart ressursgrunnlaget helt frem til i dag. På 1980-tallet var det imidlertid internasjonal bekymring omkring bæredyktigheten av fangsten. Norske myndigheter innførte derfor en kommersiell fangststopp fra 1988 til 1992, hvor man jobbet med å utvikle et bedre forvaltningsgrunnlag for bestanden. Fra 1993 igangsattes fangsten igjen etter et nytt kvoteregulert system basert på den internasjonale hvalfangstkommisjonens forvaltningsprosedyre “Revised Management Procedure”. Denne prosedyren forutsetter blant annet jevnlige tellinger av bestanden innenfor forvaltningsområder fastsatt av den internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC). De første systematiske tellingene ble utført i 1988 og 1995. Deretter har hele forvaltningsområdet blitt talt over en 6-årig syklus, som resulterer i et totalestimat. Basert på disse estimatene fastsettes årlige grunnkvoter for seks år om gangen. Over hele perioden med tellinger har bestanden holdt seg relativt stabil rundt 100 000 dyr med noe tegn til økning i den siste tellesyklus fra 2014–2019. Grunnkvotene har økt fra rundt 300 i perioden 1993–2000 til nærmere 1000 dyr i senere år. For perioden 2022–2027 er grunnkvoten på 917 dyr.

Bakgrunn

Nordøst-Atlanteren er blant områdene i verdenshavene som nå varmest opp raskest. Det er snakk om ca. 2,5 ganger det globale gjennomsnittet¹. Såkalte ‘klimasårbarhetsanalyser’ er dermed viktige for å få en pekepinn på hvordan det vil gå med de ulike populasjonene i dette store farvannet i tiårene framover, herav også de høstbare bestandene. Havforskningsinstituttets "Bestandstabell", under fanene Rådgivning og Bestandsoversikt, lister 138 som det gis råd på/overvåkes, hvorav noen bestander framstår som datarike og noen datafattige. I tillegg til fisk, innbefatter bestandstabellen en serie av andre typer (rekker) av arter, som for eksempel dyreplankton.

Klimascenarioene, gjort av klimaforskerne, danner premissene; kvaliteten av analysene innenfor klimasårbarhetsanalyser er dermed en følge av usikkerheten både innenfor disse projeksjonene (og valg av projeksjon), men også av biologiske faktorer som påvirker bestanden, og lengden og kvaliteten av tidsserien. Havforskningsinstituttet bruker i dette arbeidet ulike ‘verktøy’; fra ekspertvurderinger² til avanserte økosystemmodeller³. Innenfor dette spennet, er også bruk av ulike statistiske modeller sentralt. Her har vi valgt å vise resultater fra sistnevnte verktøy for 26 sentrale fiskebestander (Figur 5)⁴, hvor klima-økosystemmodeller bidrar med grunnlagsinformasjon på regionale trender i temperatur og dyreplankton, blant annet.

Framtidsutsiktene

Fellesinntrykket er at utviklingsretningene er blandet, altså avhengig av hvilken bestand man ser på, men også hvor denne oppholder seg geografisk². Skulle man tilnærmet lykkes med å effektuere Parisavtalen (1,5 graders målet) fra 2015⁵, Shared Socioeconomic Pathway (SSP) 1-2.6; ‘Bærekraftig’, vil den samlede, totale fangsten av fisk i Nordøst-Atlanteren fram til 2100 sannsynligvis forbli rimelig uendret i forhold til den i perioden 2010–2019⁴. Et mer realistisk scenario; SSP2-4.5; ‘Middelvei' (eller 'Moderat'), tilsier imidlertid et fall i denne overordnede fangsten på ca. 10 %, avhengig av om det vises til Nordsjøen, Norskehavet eller Barentshavet⁴. 'Business-as-usual’ scenarioet, SSP5-8.5; ‘Høyutslipp’, antyder en nedgang på ca. 20–50 %, men dette klimascenarioet som da ligger til grunn synes imidlertid å være overdrevet sterkt, basert på synet til ledende klimaeksperter⁶. Her vil vi altså forholde oss til SSP2-4.5 (Figur 5). 

Fra et mer overordnet perspektiv, er det gjerne slik at bestander på høye breddegrader, som arktiske bestander, er spesielt sårbare for havoppvarming, både grunnet mindre is, men også grunnet forflytningen nordover av mer sørlige, konkurrende bestander^2,7, altså totalt sett et vesentlig endret økosystem. Det er ofte nyttig å skille mellom varmekjære og kuldekjære arter. Sistnevnte er illustrert med torsk og sild, førstnevnte med makrell og lysing. Imidlertid, disse grupperingene – basert på temperaturpreferanses – kan av og til være misvisende. 

Det framstår paradoksalt at situasjon i 2100 synes å være bedre enn i 2050 (Figur 5), under det moderate scenarioet SSP2-4.5. Årsaken synes å ligge i at fram til 2050 forsterker den naturlige klimavariasjonen (klimasyklusene) de menneskeskapte klimaendringene, men virker deretter noe dempende⁴. Et illustrerende eksempel her er makrell hvor de statistiske modellkjøringene tyder på en negativ utviklingsretning fram til 2050, men en positiv utvikling fram til 2100 (Figur 5). Økosystemmodellering fram til 2100 tilsier er rimelig nøytral respons for makrell³. Så på mange måter et sammenlignende resultat fra to ulike tilnærminger (verktøy). For den nordøstarktiske torsken (skreien), også en nøkkelbestand, både økologisk og økonomisk, har resultatene så langt vært noe divergerende, avhengig av det brukte verktøyet^2-4,8,9. I dag kan man si med noe trygghet, basert også på de observerte trendene¹⁰, at utviklingsretningen heller, realistisk sett, mot negativ, både til 2050 og 2100 (Figur 5). Til slutt, som det framgår av Figur 5, vil klart varmekjære arter som piggvar og tunge ha en god produktivitet rundt 2050, men faller nedover på denne rangeringsindeksen da temperaturen antas å bli noe lavere rundt 2100. 

Alt i alt, usikkerheten er stor angående hvordan framtiden blir for fiskeriene i lys av klimaendringene. Én underliggende, viktig årsak til dette er at eventuelt endrede næringsnettinteraksjoner også påvirker hvem som blir ‘vinnere’ og ‘tapere’³. Det er altså viktig med modelloppdateringer, samt ytterligere nedskalering av klimascenarioene. Resultatene fra de ulike verktøyene; ekspertvurderinger og modeller, må dessuten samordnes, og ikke minst stadig sjekkes (valideres) opp mot de faktiske observasjonene som gjøres. 

1 Shu, Q. et al. Arctic Ocean Amplification in a warming climate in CMIP6 models. Sci. Adv. 8, eabn9755, doi:http://doi.10.1126/sciadv.abn9755 (2022).

2 Kjesbu, O. S. et al. Highly mixed impacts of near-future climate change on stock productivity proxies in the North East Atlantic. Fish and Fisheries 23, 601-615, doi:https://doi.org/10.1111/faf.12635 (2022).

3 Nilsen, I., Hansen, C. & Kaplan, I. C. A shifting chessboard: Projections of prawn, capelin, mesopelagic fish, zooplankton, and their Nordic and Barents Seas food web under climate change. Prog. Oceanogr. 231, 103387, doi:https://doi.org/10.1016/j.pocean.2024.103387 (2025).

4 Ma, S. et al. Northeast Atlantic fish stock productivity hindcasts and forecasts from a Bayesian framework reveal pronounced climate-induced dynamics. Fish and Fisheries 25, 686-710, doi:https://doi.org/10.1111/faf.12833 (2024).

5 IPCC. (eds H. Lee & J. Romero) 184 (IPCC, 2023).

6 Hausfather, Z. & Peters, G. P. Emissions - the 'business as usual' story is misleading. Nature 577, 618-620 (2020).

7 Fossheim, M. et al. Recent warming leads to a rapid borealization of fish communities in the Arctic. Nat. Clim. Chang. 5, 673-677, doi:https://doi.10.1038/nclimate2647 (2015).

8 Sandø, A. B. et al. A multi-scenario analysis of climate impacts on plankton and fish stocks in northern seas. Fish and Fisheries, doi:https://doi.org/10.1111/faf.12834 (2024).

9 Ma, S. et al. Recruitment regime shifts and nonstationarity are widespread phenomena in harvestable stocks experiencing pronounced climate fluctuations. Fish and Fisheries 25, 320-348, doi:https://doi.org/10.1111/faf.12810 (2024).

10 IMR/PINRO. Advice on Fishing Opportunities for Northeast Arctic Cod in 2025 in ICES Subareas 1 and 2. IMR-PINRO Report Series 17 (2024).