Tema: Planteplankton
Noen ganger benyttes fluorescens for å lettere kunne se ulike strukturer hos algene. Et fluorescerende stoff tilsettes som binder seg til cellulosen i celleveggen til dinoflagellatene.
Den såkalte "dødsalgen" Chrysochromulina spp. Fra algeoppblomstringen i mai 2019.
Dinophysis tripos fra et håvtrekk i januar, Flødevigen.
Dinoflagellaten Dinophysis norvegica kan produsere et toksin som kan føre til giftige blåskjell dersom konsentrasjonen er høy nok.
Dinoflagellater av slekten Tripos har vært et vanlig syn i høst/vinter i Flødevigen.
Publisert: 23.01.2020 Oppdatert: 01.06.2022
De fleste planteplankton er primærprodusenter, dvs. at de utfører fotosyntese ved å absorbere karbondioksid (CO2) og næringssalter fra vannet og bruke sollys som energikilde. Dermed utgjør de gresset i sjøen og fundamentet for nesten alt liv i havet, som vi mennesker høster som fisk. Fotosyntesen fra planteplankton bidrar også til omkring 50 % av oksygenet i atmosfæren!
Artsmangfold
Det er i dag beskrevet ca. 40 000 arter planktonalger fra marint miljø verden over. De er alltid til stede i vannet, og man kan finne alt fra 30 til 100 ulike arter i 1 liter sjøvann til enhver tid. Man kan dele planteplankton inn i tre hovedgrupper: kiselalger, dinoflagellater og små flagellater. De kan forekomme som enkeltceller eller danne lange kjeder. Ulike former og utvekster bidrar til å hindre at algene synker ned til dypet. Dette gjør at algene får karakteristiske kjennetegn som brukes til å identifisere til art. Planteplankton er som sagt mikroskopiske, dvs. at et mikroskop er nødvendig for å kunne studere algene. De største er 2–3 mm, mens de minste kan være 1 µm (1/1000 mm).
Tilpasning til miljøet
Mange planteplanktonarter viser en stor grad av spesialisering og tilpasninger til ulike miljøforhold. En rekke faktorer i miljøet vil påvirke algenes vekst og forekomst. Vanntemperaturen påvirker forekomsten av alger ved at ulike alger trives i ulik temperatur. Lyset er energikilden for planteplanktonets fotosyntese og vil raskt svekkes jo dypere man kommer i marine systemer. Alger kan tilpasse seg svakt og sterkt lys og fremtre som skyggealger eller lysalger. Tilstedeværelse av næringssalter er helt nødvendig for at planteplanktonet skal være i stand til å vokse. Ulike arter av alger har svært ulike krav til mengder av næringssalt (nitrogen og fosfat) og sammensetning av disse.
Årssyklus og oppblomstringer
I nordlige strøk varierer algeforekomsten med sesong, dette skyldes at temperatur, sollys, vind og havstrømmer forandrer seg gjennom året. Det er høyest biomasse av planktonalger om våren, og da kan antallet komme opp i flere millioner alger per liter sjøvann. Dette kalles for våroppblomstring. Det finnes også en type høstoppblomstring som forekommer på sensommeren, men som ikke er like kraftfull som våroppblomstringen.
Om vinteren, november til februar, er det lite lys og mye omrøring av vannmassene, og i denne perioden er det lite planktonalger i vannet. Om våren øker lysmengden og temperaturen, samtidig som smeltevann fra land bidrar til å stabilisere den vertikale sirkulasjonen. Dette bidrar til at planktonalgene holder seg i de øvrige lagene av vannet (den eufotiske sonen) og kan dermed utføre fotosyntese og raskt øke i antall. Kiselalger er de algene som dominerer våroppblomstringen. Etter hvert vil populasjonen planteplankton synke grunnet beiting av dyreplankton og næringsstoffer som brukes opp. Rett etter oppblomstringen finner man ofte et minimum av planktonalger. Om høsten vil vannet røres om slik at nye næringssalter blir tilgjengelige, og man ser at en ny gruppe alger, hovedsakelig dinoflagellater, øker i antall og dominerer planktonsamfunnet.
