Gå til hovedinnhold

Tilstandsvurdering av høstefelt for Stortare i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022

Author(s): Henning Steen (IMR)

Sammendrag

Havforskningsinstituttet gjennomførte i mars-april 2022 videoundersøkelser av høstefelt i Møre og Romsdal og Trøndelag som etter gjeldende forskrift er planlagt åpnet for tarehøsting i perioden 1. oktober 2022 – 30 september 2023. Tilsvarende undersøkelser ble også gjennomført på referanselokaliteter i områder der tarehøsting ikke er tillatt. På bakgrunn av tarevegetasjonens tilstand og kråkebolleforekomster gjøres en vurdering av hvert enkelt felts egnethet for tarehøsting kommende sesong. Det ble ikke observert signifikante forskjeller i vegetasjonshøyde og biomassetetthet av stortare mellom høstefelt og referanseområder i 2022 og tilstanden vurderes som god i de fleste undersøkte områder. Tarehøsting frarådes likevel i 2022/23 på felt 332E, 342E, 352E (i Trøndelag), pga høy kråkebolletetthet (Echinus esculentus) og stedvis begrensede stortareforekomster. Tarehøsting frarådes også i felt 331E pga underutviklet stortarevegetasjon i forhold til størrelsespotensialet. Stortarevegetasjons tilstand på øvrige undersøkte høstefelt i Møre og Romsdal og Trøndelag anses som tilstrekkelig god til å kunne åpnes for tarehøsting 1. oktober 2022. På enkelte lokaliteter ble det også tatt prøver som indikerer at stortareplantene samlet inn på lokaliteter høstet 4 år tidligere var yngre, hadde mindre festeorgan og påvekst av epifytter enn planter samlet inn på referanselokaliteter. Årringanalyser indikerer imidlertid at tareplanter fra de tidligere høstede lokalitetene har hatt høyere årlig stilktilvekst enn planter fra referanselokalitetene.

1 - Innledning

Langs norskekysten høstes det ca 150.000 tonn stortare per år gjennom tråling på kyststrekningen fra Rogaland til sørlig del av Nordland. Tarehøstingen reguleres gjennom regionale forskrifter der kystområdene deles inn i felt som er åpne for høsting hvert femte år. Havforskningsinstituttet overvåker årlig tilstanden i taresamfunnene i de høstede områdene og bidrar med råd til Fiskeridirektoratets forvaltning av tareressursene i Norge (Steen 2019, 2020, 2021, Norderhaug et al. 2021).

Havforskningsinstituttet gjennomførte i april 2022 stikkprøvebaserte undersøkelser i høstefelt for stortare i Møre og Romsdal og Trøndelag som etter gjeldende forskrift (Fiskeridirektoratets J-melding: J-115-2022) er planlagt åpnet for høsting av tare i perioden 1. oktober 2022 – 30. september 2023. På bakgrunn av tilstand på de enkelte felt gis det i denne rapporten råd til forvaltning og næring om egnethet for tarehøsting i forkant av oppstart av ny høstesyklus (1. oktober 2022). I områder med høy kråkebolletetthet vil tarevegetasjonen kunne være spesielt sårbar og bør derfor ikke utsettes for høstepåvirkning. På felt der tarevegetasjonen er lite utviklet i forhold til sitt maksimale størrelsespotensial vil det være mest hensiktsmessig å utsette høstingen slik at tarevegetasjonens størrelsesstruktur og biomasse får tid til å reetablere.

Undersøkelsene gjennomføres primært vha undervannsvideo langs transekter i de enkelte høstefeltene og i referanseområder som er stengt for tarehøsting. I 2022 ble det i tillegg samlet inn tareprøver på utvalgte lokaliteter i høstefelt og referansefelt, for å undersøke tarevegetasjonens morfologi, aldersstruktur, epifyttsamfunn og veksthistorikk (Figur 1, APPENDIX 3).

Møre og Romsdal og Trøndelag fikk i 2019 ny felles forskrift om regulering av tarehøsting etter samme mønster som i Rogaland og Vestland fylker (Fiskeridirektoratets J-melding: J-157-2021), for å få en mer sammenhengende og brukervennlig regulering av høsteaktiviteten. I den nye forskriften er samtlige fylker der det høstes tare inndelt i felt som alle har lik bredde fra sør til nord på en nautisk mil etter hele breddeminutt. De nye feltene er gitt tall og bokstavkategori fra 1A (det sørligste høstefeltet i Rogaland), 2B, 3C, 4D, 5E, 6A,……,450A, 451B, 452C (det nordligste høstefeltet i Trøndelag). De enkelte feltene er åpne for høsting hvert femte år, etterfulgt av en fireårs hvileperiode. For å hindre at nabofelt ikke høstes påfølgende år vil høsterekkefølgen være at A-feltene høstes først, deretter C-feltene, deretter E-feltene, så B-feltene og til slutt D-feltene. Det høstes imidlertid med ulik bokstavrekkefølge sør og nord for linjen som går ved 63°25’ nordlig breddegrad på grensen mellom Møre og Romsdal og Trøndelag. I kystavsnittet mellom 63°38’ N og 63°58’ N i Trøndelag består hvert breddeminutt av to høstefelt (et vestlig felt vest av 08°40’ Ø (østlig lengdegrad) og et østlig felt øst av 08°40’ Ø) dog med samme bokstavkategori. Sørlig del av Nordland (mellom verdensarvområdet ved Vega i nord og grensen mot Trøndelag i sør) ble åpnet for tarehøsting i 2022 og følger en egen forskrift (Fiskeridirektoratets J-melding: J-131-2022). Her er høstefeltene delt inn i halve breddeminutt der nabofelt høstes med henholdsvis 5 års og 10 års syklus.

Omreguleringen i 2019 vil gi enkelte felt, eller deler av felt, en høstesyklus som er i utakt med høstesyklusen praktisert i de gamle forskriftene, og kunne medføre en forkortet hvileperiode (<4 år) og redusert taregjenvekst ved førstegangshøstingen av de nykomponerte feltene. Før høsteoppstart i oktober 2022, vil imidlertid alle felt som er aktuelle for tarehøsting kommende sesong ha hatt minimum 3 års hvileperiode siden forrige høsting (APPENDIX 1 og 2).

2 - Metodikk

En til to lokaliteter ble undersøkt i hvert av 15 D-felt og 1 E-felt i Møre og Romsdal og 20 E-felt i Trøndelag i mars-april 2022 vha undervannsvideo (Figur 1). Felt 314E, 361E og vestlig del av 424E (vest for Ø10°37’ 300’’) ble ikke undersøkt i 2022. Disse feltene ble høstet allerede i 2021 og er ikke aktuelle for tarehøsting kommende sesong. På grunn av dårlige værforhold ble det heller ikke gjennomført undersøkelser av felt 324E, 404E, 414E, 419E og 449E i 2022. Ingen av disse feltene er imidlertid høstet etter 2013.

Lokalitetene på høstefeltene ble valgt ut på bakgrunn av innrapporterte sporingsdata etter tidligere høsteaktivitet. Det foreligger imidlertid ikke sporingsdata fra før 1. januar 2014 og enkelte av feltene i Trøndelag har ikke vært høstet i perioden etter 2013. Lokalitetene i høstefelt som manglet sporingsdata ble plukket ut på bakgrunn av dybdedata. Det ble også gjennomført undersøkelser på lokaliteter i referanseområder som er stengt for tarehøsting for å sammenligne tilstanden her med den på høstefeltene. Referanselokalitetene var fordelt på 6 områder i Møre og Romsdal og 7 områder i Trøndelag.

På utvalgte lokaliteter fra i Møre og Romsdal og Trøndelag ble det også samlet inn prøver for å sammenligne stortarevegetasjonens morfologi, alderssammensetning, epifyttstruktur og veksthistorikk mellom referanseområder og nærliggende høstefelt (Figur 2). For å teste reversibiliteten i tarevegetasjonen etter høsting for en normal fem års høstesyklus ble alle prøvene i høstefeltene samlet inn på felt som sist ble høstet i 2017/18. På grunn av omreguleringen av høstefelt og mangelen på D og E-felt som sist ble høstet i 2017/18 nær enkelte av referanselokalitetene, var det nødvendig å samle inn enkelte av høstefeltprøvene i felt med andre bokstavkategorier. På 6 av innsamlingslokalitetene ble det i tillegg tatt prøver av de innsamlede tareplantene for senere genetikkanalyser (Figur 2).

 

Kart over videotransekt
Figur 1. Videolokaliteter i Møre og Romsdal (venstre kart) og Trøndelag (høyre kart) undersøkt i høstefelt (røde markører) og referanseområder (grønne markører) i Møre og Romsdal og Trøndelag i mars-april 2022. Blå polygoner indikerer avgrensningen av høstefelt.

 

 

Kart over prøvetakingslokaliteter
Figur 2. Lokaliteter for innsamling av stortare i Møre og Romsdal og Trøndelag i høstefelt (røde markører) og referanseområder (grønne markører) i Møre og Romsdal og Trøndelag i mars-april 2022. Lokaliteter der det ble tatt genetikkprøver er markert med sort prikk.

 

Akustikk er et verktøy som kan bidra til en mer kostnadseffektiv og arealdekkende kartlegging og overvåking av tareressursene langs kysten. Metoden er tidligere testet ut ifm biomassekartlegging av stortare i randomiserte punkt og har her vist lovende resultater (Heldal Kartveit et al. in prep.). Langs de fleste av videotransektene som ble undersøkt i 2022 ble det derfor også samlet inn akustikkdata vha EK60 for å teste ut i hvilken grad disse signalene kan korreleres med de videobaserte biomasseanslagene. Akustikkdataene som ble samlet inn i 2022 er foreløpig ikke ferdig analysert og blir derfor ikke presentert i denne rapporten

Videoobservasjonene på de enkelte lokalitetene ble gjennomført med nedsenkbart undervannskamera (UVS 5080), med innebygd dybdesensor, langs transekter fra båt (FF Fangst) med kartplotter og ekkolodd, med en gjennomsnittshastighet på ca 0,5-1,0 knop. For å få høyoppløselig film ble det også montert et Paralenz dive camera med dybdesensor på oversiden av UVS 5080-kameraet (Figur 2). Undervannskameraet ble vekselvis ført rett over og gjennom tarevegetasjonen over en strekning (transekt) på ca 100-200m, der kamerapiloten justerer høyden i forhold til tarevegetasjonen og bunnen vha en monitor. Filmene fra UVS 5080-kameraet ble fortløpende konvertert til PC-format (mpg) vha en Pinnacle movie box, mens de høyoppløselige filmene fra Paralenz-kameraet ble lastet fra minnebrikke over på pc etter endt transekt. Videofilmene og akustikkdataene ble lagret på eksterne harddisker og etter toktavslutning kopiert til en sentral server på Havforskningsinstituttet for senere analyser.

Figur 3. Undervannskamera benyttet til tareundersøkelser i 2022.
Figur 3. Undervannskamera benyttet til tareundersøkelser i 2022.

Før analyse ble videotransektene splittet opp i mindre avsnitt (for hvert minutt film) der gjennomsnittlig dyp, bunntype, tarevegetasjonens dekningsgrad (definert som andel bunnflate dekket av tarevegetasjon), tetthet og høyde ble anslått. Det ble også gjennomført tellinger av kråkeboller og forekomstene ble angitt som antall registreringer per meter videotransekt.

Høyden av tareplantene måles fra tareplantenes festeorgan (dvs bunnen) til tarebladet vha kameraets innebygde dybdesensor (Figur 3). For hvert transektavsnitt ble det gjort observasjoner av kronesjiktets (canopysjiktets) maksimale plantehøyde (høyden av den høyeste observerte tareplanten) og kronesjiktets gjennomsnittlige plantehøyde for å få et estimat på tarevegetasjonens størrelsesstruktur. En ujevn størrelsesstruktur der gjennomsnittlig plantehøyde f.eks er markant lavere en maksimal plantehøyde vil være en indikasjon på at betydelige deler av tarevegetasjon fortsatt er i utvikling og ikke har realisert sitt fulle størrelsespotensial (Steen 2018, 2019, 2020, 2021).

Det ble også gjort anslag av gjennomsnittlig biomassetetthet av stortare på hver lokalitet ved å multiplisere gjennomsnittlig plantevekt med den gjennomsnittlige plantettheten observert langs videotransektene. Stortareplantenes vekt ble beregnet utifra plantehøyden som observeres langs videotransektene ved å benytte en relasjon mellom plantehøyde og vekt utviklet gjennom tidligere målinger av innsamlede stortareplanter (Van Son et al. 2020).

For å standardisere analysene ble transektavsnitt med substrattyper uegnet for stortarevekst (mudder, sand, grus, små stein, etc) og gjennomsnittdybder på mer enn 15 meter utelatt, da mesteparten av tarehøstingen allikevel finner sted grunnere enn 15 meters dyp (Steen 2018, 2019, 2020, 2021).

 

Bilde av stortarevegetasjon
Figur 4. Høyden på stortareplantene måles vha dybdesensor (tall (14,8 m dyp) nest nederst til høyre i bilde) ved å bevege kameraet vertikalt fra tareplantenes festeorgan på bunnen til bladlaget øverst på plantene.

 

Tareprøvene ble samlet inn vha tareskrape (Figur 4) og det ble samlet inn 9-13 tareplanter fra hver av 8 høstefeltlokaliteter og 8 referanselokaliteter (Appendix 3). Tarestilkenes lengde ble målt fra overgang festeorgan/stilk til overgang stilk/blad, mens tarebladenes lengde ble målt fra overgang stilk/blad til enden av blad. Påvekstorganismene (epifyttene) ble skrapt av tarestilkene og veid (våt vekt), og de dominerende slekter/grupper ble rangert etter forekomst for hver enkelt tarestilk. Tareplantenes blad (lamina), stilk (stipes) og festeorgan (hapter) ble separert og veid (våt vekt) hver for seg. Forekomster av juvenile kråkeboller i tareplantenes festeorgan ble registrert.

 

Bilde av tareskrape
Figur 5. Tareskrape i stål (ca 60 cm bred), benyttet til innsamling av stortareplanter.

 

Tarestilkenes diameter ble målt i tverrsnitt tatt ca 1 cm over festeorganet. Alderen på de innsamlede tareplantene ble bestemt ved å telle vekstsoner i tverrsnittene og samtlige tverrsnitt ble avfotografert for senere målinger av vekstsonearealene og rekonstruksjon av plantenes veksthistorikk. Størrelsen (arealet) av hver enkelt vekstsone vil gi informasjon om tareplantenes vekst i et gitt år, der den ytre ringen representerer veksten i 2022, den nest ytterste ringen veksten i 2021, etc, etc (Figur 6). Arealet på en vekstsone (a) ble estimert ved å måle bredden fra tverrsnittets sentrum til indre (i) og ytre (y) vektsonegrense langs to akser med ca 90 graders vinkel og beregnet utifra formelen a = π y 2 – π i 2 .

 

Bilde av tverrsnitt av stortarestilk, som viser vekstsoner
Figur 6. Aldersbestemmelsene gjøres ved telling av vekstsoner i tarestilkenes tverrsnitt og årlig tykkelsestilvekst beregnes utifra størrelsen (arealet) av hver enkelt vekstsone.

 

Bølgeeksponering er en faktor som kan ha betydning for vekst av stortare (Norderhaug et al. 2012, Steen et al. 2018, Van Son et al. 2020). På samtlige undersøkte lokaliteter ble det derfor gjort modellberegninger av bølgeeksponering i form av midlere signifikante bølgehøyde i meter (beskrevet i Steen et al. 2018), for å undersøke om i hvilken grad denne faktoren varierer mellom referanse- og høstefeltene og påvirker de ulike målvariablene. For å teste forskjeller mellom høstefelt og referanseområder ble det benyttet T-tester, mens korrelasjoner mellom variable ble estimert vha Pearsons produkt-moment korrelasjonskoeffisient (r). T-testene og korrelasjonstestene ble programmert i R.

3 - Resultater og Diskusjon

VIDEOUNDERSØKELSER

Møre og Romsdal

Gjennomsnittsdypet på lokalitetene som ble undersøkt i Møre og Romsdal i 2022 var 10,0 ± 0,5 (95 % konfidensintervall) m. Bølgeeksponeringen på de samme lokalitetene, i form av midlere signifikant bølgehøyde, varierte fra 0,3 m til 1,5 m, med et gjennomsnitt på 0,8 ± 0,1 m. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder mhp gjennomsnittlig dyp (t-test, p = 0,83) eller bølgeeksponering (t-test, p = 0,39).

Stortare var den dominerende tarearten på samtlige lokaliteter undersøkt i Møre og Romsdal i 2022 og dekningsgraden varierte fra 69 % til 96 % med et gjennomsnitt på 86 % (Figur 7). Andre tarearter som butare og sukkertare ble observert på enkelte lokaliteter, men den samlede gjennomsnittlige dekningsgraden av disse var <1 %. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller i dekningsgrad av tare mellom høstefeltlokaliteter og referanselokaliteter (t-test, p = 0,49).

 

Diagram som viser dekningsgrad av tare i Møre og Romsdal
Figur 7. Gjennomsnittlig dekningsgrad av stortare ( Laminaria hyperborea ), sukkertare ( Saccharina latissima ), draugtare ( Saccorhiza polyschides ) og butare ( Alaria esculenta ) på høstefelt og referanseområder i Møre og Romsdal i 2022. Feltene er listet fra sør (til venstre) mot nord (til høyre).

 

Stortarevegetasjonens maksimale kronesjikthøyde varierte fra 1,3 m til 2,3 m, mens den gjennomsnittlige kronesjikthøyden varierte fra 1,1 m til 1,9 m (Figur 8). Det ble ikke registrert signifikante forskjeller i stortarevegetasjonens gjennomsnittlige kronesjikthøyde mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder (t-test, p = 0,39).

 

Diagram som viser kronesjikthøyde av tare i Møre og Romsdal
Figur 8. Gjennomsnittlig (fargede søylesegment) og maksimal (hvite søylesegment) kronesjikthøyde av stortarevegetasjon på høstefelt (brune søyler) og referanseområder (grønne søyler) i Møre og Romsdal i 2022. Feltene er listet fra sør (til venstre) mot nord (til høyre).

 

Forholdet mellom gjennomsnittlig og maksimal kronesjikthøyde benyttes som et mål på stortarevegetasjonens størrelsesstruktur (vegetasjonsjevnhet). Dersom den gjennomsnittlige kronesjikthøyden er lav i forhold til den maksimale kronesjikthøyden, indikerer dette en ujevn størrelsesstruktur med dominans av stortareplanter som er lite utviklet i forhold til sitt maksimale størrelsespotensial. En ujevn størrelsesstruktur kan både skyldes naturlige tapsprosesser (som f.eks stormfellingsepisoder) og/eller manglende gjenvekst etter tidligere tarehøsting.

På grunn av feltomleggingen i 2019 vil høstfeltene i Møre og Romsdal i 2022 ha hatt varierende hvileperiode (3-7 år) siden forrige høsting. På høstefeltene som ble undersøkt i Møre og Romsdal i 2022 varierte forholdet mellom stortarevegetasjonens gjennomsnittlige og maksimale kronesjikthøyde fra 63 % til 89 % (Figur 9), og det var en positiv korrelasjon mellom dette forholdstallet og lengden på hvileperioden (r = 0,55, p = 0,002). Det ble imidlertid ikke registrert signifikante forskjeller i stortarevegetasjonens størrelsesstruktur mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder (t-test, p = 0,23). Gjenveksten av stortare på de undersøkte høstefeltene i Møre og Romsdal vurderes derfor som tilstrekkelig god for høsting kommende sesong.

Langs enkelte transekt både i høstefelt og referanseområder ble det stedvis observert tarevegetasjon med ujevnt størrelsesmønster (Figur 10). En sammenligning av referanseområder som ble undersøkt i Møre og Romsdal både i 2020 (Steen 2020) og 2022 indikerer at den gjennomsnittlige kronesjikthøyden har blitt redusert (18 % lavere i 2022 enn i 2020) ila de to siste årene, mens den maksimale kronesjikthøyden er mindre endret (6 % lavere i 2022 enn i 2020) i samme tidsrom. Dette indikerer en naturlig utskifting av kronesjiktplanter på disse lokalitetene i løpet av de to siste årene, f.eks som et resultat av stormfellingsepisoder.

 

Graf som viser vegetasjonsstruktur
Figur 9. Forholdstall (i prosent) mellom gjennomsnittlig og maksimal kronesjikthøyde av stortare plottet mot hvileperiode for høstefeltlokaliteter (røde symboler) og referanselokaliteter (grønne symboler) i Møre og Romsdal i 2022. Hvileperioden for referanselokalitetene er for presentasjonens skyld her satt til 9 år.

 

 

Bilder av stortarevegetasjon med ujevn størrelsesstruktur
Figur 10. Eksempler på stortarevegetasjon med ujevn størrelsesstruktur fra høstefelt 268D, 288D og 308D (alle høstet i 2018/19) og referanseområdene ved Erkna, Orskjæra og Remman i Møre og Romsdal i 2022.

 

Biomassetettheten av stortare ble beregnet utifra observert gjennomsnittlig plantehøyde og tetthet for hvert enkelt videotransekt. På høstefeltene i Møre og Romsdal varierte den gjennomsnittlige biomassetettheten av stortare fra 12 til 24 kg per kvadratmeter med et gjennomsnitt på 18 ± 2 kg per kvadratmeter. I referanseområdene varierte den gjennomsnittlige biomassetettheten fra 10 til 18 kg per kvadratmeter med et gjennomsnitt på 15 ± 2 kg per kvadratmeter (Figur 11). Det var ingen signifikante forskjeller i biomassetetthet mellom høstefelt og referanseområder (t-test, p = 0,096).

 

Digram over biomassetetthet av stortare i Møre og Romsdal
Figur 11. Gjennomsnittlig estimert biomassetetthet (i kg per kvadratmeter) av stortare ( Laminaria hyperborea ) på videolokaliteter i høstefelt (brune søyler) og referanseområder (grønne søyler) i Møre og Romsdal i 2022. Feltene er listet fra sør (til venstre) mot nord (til høyre).

 

Det ble observert 22 individer av rød kråkebolle og ingen individer av grønn kråkebolle langs videotransektene som ble undersøkt i Møre og Romsdal i 2022. Registreringsfrekvensene var gjennomgående lave med gjennomsnitt på mindre enn 0,01 kråkebolle observert per meter videotransekt og indikerer at stortarevegetasjonen langs det undersøkte kystavsnittet i dette fylket for tiden er lite preget av kråkebollebeiting.

Trøndelag

I Trøndelag er 25 av E-feltene (324E – 449E) planlagt åpnet for tarehøsting 1. oktober 2022 (Fiskeridirektoratets J-melding: J-115-2022) og 20 av disse høstefeltene ble undersøkt i april 2022. Felt 361E i Frøya og vestlig del av 424E (vest for Ø10°37’ 300’’) i Nærøysund ble høstet i 2021 og er ikke aktuelle for tarehøsting i 2022/23. De øvrige E-feltene i Trøndelag har ulik høstehistorikk og 9 av E-feltene er ikke høstet etter 2013 (Appendix 2). Felt 324E vest av Hitra og 331E vest av Frøya er ikke høstet etter 2013, mens feltene 341E og 351E vest av Frøya sist ble høstet i 2014/15. De fleste E-feltene i Ørland, Åfjord og Osen (362E – 394E) ble sist høstet i 2017/18, mens felt 332E, 342E og 352E i Ørland ikke er høstet etter 2013. E-feltene i Flatanger, Nærøysund og Leka (399E – 449E) var siste gang åpne for tarehøsting i 2015/16, og de fleste av dem ble høstet i nevnte sesong med unntak 404E i Flatanger, 414E-419E i Nærøysund og 449E i Leka som ikke er høstet etter 2013 (Appendix 2). Alle felt som er aktuelle for tarehøsting i Trøndelag fra 1 oktober 2022 vil dermed ha hatt minimum 4 års hvileperiode siden forrige høsting.

Gjennomsnittsdypet på lokalitetene som ble undersøkt i Trøndelag i 2022 var 9,2 ± 0,5 m. Bølgeeksponeringen på de samme lokalitetene, i form av midlere signifikant bølgehøyde, varierte fra 0,3 m til 1,6 m, med et gjennomsnitt på 0,9 ± 0,1 m. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder mhp gjennomsnittlig dyp (t-test, p = 0,64) eller bølgeeksponering (t-test, p = 0,76).

Stortare var den dominerende tarearten på de fleste felt som ble undersøkt i Trøndelag i 2022, bortsett fra på felt 342E der det kun ble registrert sukkertare og butare (Figur 12). Dekningsgraden av stortare var lavest på høstefeltene i Ørland sør på Fosenhalvøya (332E, 342E, 352E) og varierte her fra 0 til 54 %. Ingen av disse feltene er høstet etter 2013. På de øvrige E-felt i Trøndelag varierte dekningsgraden av stortare fra 61 % og 97 %. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller i dekningsgrad av stortare mellom høstefeltlokaliteter og referanselokaliteter (t-test, p = 0,73).

 

Diagram som viser dekningsgrad av tare i Trøndelag
Figur 12. Gjennomsnittlig dekningsgrad av stortare ( Laminaria hyperborea ), sukkertare ( Saccharina latissima ), draugtare ( Saccorhiza polyschides ) og butare ( Alaria esculenta ) på felt i Trøndelag i 2022. Referansefeltene er markert med forkortelsene: Fro (Froan i Frøya), Mel (Melsteinen i Ørland), Sky (Skyttelråsa i Flatanger), Tro (Tronflesa i Nærøysund), Fru (Fruflesa i Nærøysund), Kva (Kvaløy i Nærøysund) og Ste (Steinflesa i Leka). Sorte vertikallinjer markerer grenser mellom kommunegrupper med ulik høstehistorikk. Feltene er listet fra nord mot sør innen hver kommunegruppe.

 

Stortarevegetasjonens gjennomsnittlige maksimale kronesjikthøyde langs transektene i Trøndelag varierte fra 1,3 m til 2,1 m, mens den gjennomsnittlige kronesjikthøyden varierte fra 0,9 m til 1,9 m (Figur 13). På høstefeltene var den gjennomsnittlige kronesjikthøyden av stortare 1,5 ± 0,1 m, mens den på referanselokalitetene var 1,6 ± 0,1 m. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller i stortarevegetasjonens gjennomsnittlige kronesjikthøyde mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder i Trøndelag i 2022 (t-test, p = 0,28).

På høstefeltene som ble undersøkt i Trøndelag i 2022 varierte forholdet mellom stortarevegetasjonens gjennomsnittlige og maksimale kronesjikthøyde fra 47 % til 89 % (Figur 13). Et ujevnt vegetasjonsmønster, med dominans av kortvokst stortarevegetasjon og kun spredte innslag av høyvokste planter, var spesielt fremtredende på felt 331E (Figur 14). Den observerte gjennomsnittlige kronesjikthøyden på felt 331E var kun 47 % av den maksimale kronesjikthøyden og dette feltet anbefales ikke åpnet for tarehøsting i 2022/23. På de øvrige undersøkte høstefelt i Trøndelag i 2022 varierte den gjennomsnittlige kronesjikthøyden fra 71 % til 89 % av den maksimale kronesjikthøyden, og det ble ikke registrert signifikante forskjeller i stortarevegetasjonens størrelsesstruktur mellom lokaliteter i høstefelt og referanseområder (t-test, p = 0,60).

 

Diagram som viser kronesjikthøyde av stortare i Trøndelag
Figur 13. Maksimal (total søylehøyde) og gjennomsnittlig (fylte søylesegment) kronesjikthøyde av stortarevegetasjon observert i høstefelt (brune søyler) og referansefelt (grønne søyler) i Trøndelag i 2022. Referansefeltene er markert med forkortelsene: Fro (Froan i Frøya), Mel (Melsteinen i Ørland), Sky (Skyttelråsa i Flatanger), Tro (Tronflesa i Nærøysund), Fru (Fruflesa i Nærøysund), Kva (Kvaløy i Nærøysund) og Ste (Steinflesa i Leka). Sorte vertikallinjer markerer grenser mellom kommunegrupper med ulik høstehistorikk. Feltene er listet fra nord mot sør innen hver kommunegruppe.

 

En sammenligning av referanseområder (7 transekt) som ble undersøkt i Trøndelag både i 2020 (Steen 2020) og 2022, indikerer at den gjennomsnittlige kronesjikthøyden har endret seg lite (4 % lavere i 2022 enn i 2020) i disse områdene ila de to siste årene. Dette kan tyde på at utskiftingen av kronesjiktplanter har vært mindre her enn på referanselokalitetene i Møre og Romsdal.

 

Bilde av stortarevegetasjon med ujevnt størrelsesmønster
Figur 14. Stortarevegetasjon med ujevn størrelsesstruktur på høstefelt 331E i Frøya kommune i Trøndelag i april 2022.

 

Biomassetettheten av stortare varierte betydelig mellom ulike felt og geografiske områder i Trøndelag i 2022. Den gjennomsnittlige biomassetettheten varierte fra 0 til 27 kg per kvadratmeter, og de laveste biomassetetthetene ble registrert på felt 332E og 342E i Ørland og på felt 331E i Frøya (Figur 15). Den gjennomsnittlige biomassetettheten på de tidligere høstede E-feltene i Trøndelag var 18 ± 2 kg per kvadratmeter, mens den gjennomsnittlige biomassetettheten i referansefeltene var 16 ± 4 kg per kvadratmeter. Det var ikke registrert signifikante forskjeller i biomassetetthet mellom høstefelt og referanseområder i Trøndelag i 2022 (t-test, p = 0,94).

 

Diagram som viser biomassetetthet av stortare i Trøndelag
Figur 15. Gjennomsnittlig biomassetetthet av stortare på lokaliteter i høstefelt (brune søyler) og referansefelt (grønne søyler) i Trøndelag i 2022. Referansefeltene er markert med forkortelsene: Fro (Froan i Frøya), Mel (Melsteinen i Ørland), Sky (Skyttelråsa i Flatanger), Tro (Tronflesa i Nærøysund), Fru (Fruflesa i Nærøysund), Kva (Kvaløy i Nærøysund) og Ste (Steinflesa i Leka). Sorte vertikallinjer markerer grenser mellom kommunegrupper med ulik høstehistorikk. Feltene er listet fra nord mot sør innen hver kommunegruppe.

 

Totalt så ble det observert 915 individer av rød kråkebolle ( Echinus esculentus ) og ingen individer av grønn kråkebolle ( Strongylocentrotus droebachiensis ) på lokalitetene som ble undersøkt i Trøndelag i 2022. De høyeste tetthetene av kråkeboller ble som i tidligere år (Steen 2016, 2018, 2020), observert på feltene sør i Ørland (Fig. 16, 17). På de tre feltene (332E, 342E, 352E) varierte den gjennomsnittlige registreringsfrekvensen fra 0,8 til 5,5 røde kråkeboller per meter videotransekt, mens registreringsfrekvensen på de øvrige felt varierte fra 0 til 0,2 røde kråkeboller per meter videotransekt. Med unntak av området sør i Ørland tyder disse observasjonene på at kråkebolleforekomstene i Trøndelag er på et stabilt lavt nivå som ikke ser ut til å gi beiteskader på tarevegetasjonen.

 

Diagram som viser krøkebolleforekomster i Trøndelag
Figur 16. Gjennomsnittlig forekomst av rød kråkebolle ( Echinus esculentus ) registrert per meter videotransekt på lokaliteter i høstefelt (brune søyler) og referansefelt (grønne søyler) i Trøndelag i 2022. Referansefeltene er markert med forkortelsene: Fro (Froan i Frøya), Mel (Melsteinen i Ørland), Sky (Skyttelråsa i Flatanger), Tro (Tronflesa i Nærøysund), Fru (Fruflesa i Nærøysund), Kva (Kvaløy i Nærøysund) og Ste (Steinflesa i Leka). Sorte vertikallinjer markerer grenser mellom kommunegrupper med ulik høstehistorikk. Feltene er listet fra nord mot sør innen hver kommunegruppe.

 

 

Bilde av røde kråkeboller
Figur 17. Eksempel på ansamling av rød kråkebolle ( Echinus esculentus ) på felt 332E i Ørland i Trøndelag i april 2022.

 

TAREINNSAMLINGER

Det ble samlet inn prøver av 9-13 stortareplanter på hver av til sammen 16 lokaliteter, fordelt på 6 lokaliteter i Møre og Romsdal og 10 lokaliteter i Trøndelag for undersøkelser av alder, morfologi, epifytter og veksthistorikk. Halvparten av prøvene i hvert fylke ble samlet inn i felt som ble høstet fire år tidligere (i 2017/18), mens den andre halvparten ble samlet inn i referanseområder (Figur 2, Appendix 3). På grunn av det begrensede stasjonsantallet ble prøvetakingsdataene analysert samlet og ikke fylkesvis. Bølgeeksponeringen på prøvetakingslokalitetene, i form av midlere signifikante bølgehøyde, var i gjennomsnitt på 1,0 ± 0,3 m på høstefeltlokalitetene og 0,9 ± 0,2 m på referanselokalitetene. Prøvetakingsdypet var i gjennomsnitt 8,6 ± 0,9 m på høstefeltlokalitetene og 7,9 ± 0,7 m på referanselokalitetene. Det ble ikke registrert signifikante forskjeller mellom prøvetakingslokaliteter i høstefelt og referanseområder verken mhp bølgeeksponering (t-test, p = 0,50) eller dyp (t-test, p = 0,065).

Stortareplantenes samlet inn på høstefeltlokalitetene var i gjennomsnitt 5,2 ± 1,1 år gamle og signifikant yngre, enn plantene samlet inn på referanselokalitetene der gjennomsnittsalderen lå på 8,0 ± 0,8 år (Figur 18). Litt under halvparten (48 %) av stortareplantene samlet inn på høstefeltlokalitetene var 5 år eller eldre, og må følgelig ha vært til stede allerede på høstingstidspunktet 4 år tidligere. Dette viser at deler av undervegetasjonen overlever høsteaktiviteten og bidrar til rekrutteringen av ny stortarevegetasjon på høstefeltene

Det ble ikke registrert signifikante forskjeller mellom høstefeltlokaliteter og referanselokaliteter med hensyn på stortareplantenes stilklengde, stilkvekt eller bladvekt (Figur 18). Vekten av stortareplantenes festeorgan (hapter) og epifytter (påvekstorganismer) var imidlertid signifikant lavere på høstefeltlokalitetene enn referanselokalitetene (Figur 18). Både festeorganet og epifyttene er viktige komponenter for stortaresamfunnenes økologiske funksjonalitet (Norderhaug et al. 2002, 2003, 2007, Christie et al. 2003).

Epifyttbiomasssen på tarestilkene samlet inn på de tidligere høstede lokalitetene var i gjennomsnitt 1/3 av epifyttbiomassen på referanselokalitetene (Figur 18) Dette indikerer at epifyttbiomassen på høsteflatene ikke reetableres i løpet av en fireårs hvileperiode som er den tilmålte hvileperioden ved den praktiserte femårige høstesyklusen, noe som også er framkommet i tidligere undersøkelser (Steen 2021, Steen et al. 2016, 2018, 2020). På den annen side så observeres det alltid innslag av stortareplanter med velutviklet tre-dimensjonal epifyttstruktur også langs videotransekt på høstefeltene, noe som indikerer at deler av tarevegetasjonen ikke påvirkes av høsteaktiviteten (Steen 2019, 2020, Norderhaug et al. 2020, 2021).

 

Diagram som viser alder, størrelse og epfyttpåvekst for innsamlet stortare
Figur 18. Alder, stilklengde, stilkvekt, haptervekt, bladvekt og epifyttvekt for stortareplanter samlet inn på høstelokaliteter (røde søyler) og referanselokaliteter (grønne søyler) i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022. Hvite tverrlinjer i søylene representerer gjennomsnittet, mens hvite feilfelt i søylene representerer 95% konfidens intervall for gjennomsnittet. Nedre og øvre del av søylene representerer henholdsvis laveste og høyeste lokalitetsgjennomsnitt. Tallene over de røde søylene representerer det prosentvise forholdet mellom høstefeltgjennomsnittene og referansefeltgjennomsnittene. Resultatene (p-verdiene) av t-tester på variasjon mellom høstefelt og referansefelt er angitt nederst til venstre i hvert diagram.

 

Det ble totalt registrert 27 slekter/grupper av epifytter på tarestilkene som ble samlet inn i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022. På referanselokalitetene ble det registrert 25 slekter/grupper epifytter, mens det på høstefeltlokalitetene ble registrert 24 slekter/grupper av epifytter. Det er det samme knippe rødalger (søl ( Palmaria ), dokke ( Polysiphonia ), draugfjær ( Ptilota ), smalving ( Membranoptera ), eikeving ( Phycodrys ) og fagerving ( Delesseria )) som dominerer blant epifyttene både på høstefeltlokalitetene og referanselokalitetene (Figur 19). Den gjennomsnittlige diversiteten av slekter/grupper av epifytter observert per lokalitet var imidlertid signifikant lavere på høstefeltlokalitetene enn på referanselokalitetene (t-test, p = 0,016).

 

Diagram av registrerte påvekstorganismer hos innsamlede stortarestilker
Figur 19. Gjennomsnittlig relativ forekomst av slekter/grupper av epifytter på stortarestilker samlet inn på referanselokaliteter (venstre diagram) og på høstefeltlokaliteter (høyre diagram) i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022. Fagerving ( Delesseria ), draugfjær ( Ptilota ), søl ( Palmaria ), dokke ( Polysiphonia ), smalving ( Membranoptera ), eikeving ( Phycodrys ), andre alger og dyr. Gjennomsnittlig (± 95 % konfidensintervall) antall registrerte slekter/grupper av epifytter per prøvetakingslokalitet er angitt nederst til høyre i hvert diagram.

 

Tykkelsestilveksten, målt i form av arealet på vekstsonene i stilktversnittene, varierte med stortarestilkenes alder og nådde et maksimum når plantene var ca 3-5 år gamle, for deretter å gradvis avta med økende alder (Figur 20). Den gjennomsnittlige årlige tykkelsestilveksten for alle aldersgruppene mellom 2 år og 5 år har vært signifikant høyere hos stortareplanter samlet inn på høstelokalitetene enn for tilsvarende aldersgrupper på referanselokalitetene (t-tester, p < 0,05). Veksthistorikken til de innsamlede stortareplantene (Figur 21), viser at den gjennomsnittlige tykkelsestilveksten i perioden etter høsting (2019 – 2022), har vært signifikant høyere på høstefeltlokalitetene enn på referanselokalitetene (t-test, p = 0,004). Dette kan skyldes at tarerekruttene på høstefeltlokalitetene har fått bedre lystilgang i en yngre og mer vekstpotent alder sammenlignet med tareplantene på referanselokalitetene. Tilsvarende vekststimulerende høsteeffekter har tidligere også blitt observert i andre regioner langs norskekysten (Steen et al. 2016, 2018, Steen 2021).

 

Diagram som viser årlig stilktilvekst hos stortare i ulike aldre
Figur 20. Gjennomsnittlig årlig tykkelsestilvekst (i form av vekstsoneareal) for ulike aldersgrupper av stortareplanter samlet inn i høstefelt (røde søyler) og referanseområder (grønne søyler) i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022. Nedre grense for 95 % konfidensintervall er tegnet inn.

 

 

Diagram som viser årlig stilktilvekst hos stortare
Figur 21. Gjennomsnittlig tykkelsestilvekst (i form av vekstsoneareal) per år for stortareplanter samlet inn i høstefelt (røde søyler) og referanseområder (grønne søyler) i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2022. Nedre grense for 95 % konfidensintervall er tegnet inn.

 

Beiting fra grønne kråkeboller ( Strongylocentrotus droebachiensis ) kan være en trussel for tareskogene langs norskekysten (Norderhaug & Christie 2009, Norderhaug et al. 2020). Stortareplantenes festeorgan (hapter) er et oppveksthabitat for grønne kråkeboller og registreringsfrekvensen av juvenile individer i tarehapterene kan gi en indikasjon på artens rekrutteringspotensial i et område (Steen et al. 2018, 2020). Registreringsfrekvensen av hapterkråkeboller på innsamlingslokalitetene for stortare i 2022 økte fra sør til nord (Figur 22). Blant de 63 stortareplantene som ble samlet inn i Møre og Romsdal ble det kun registrert 1 hapterkråkebolle, mens det i Trøndelag ble registrert 25 hapterkråkeboller blant 108 innsamlede stortareplanter. Dette indikerer at artens rekrutteringspotensial er høyest i Trøndelag, men er likevel her på et lavere nivå enn registreringsfrekvensen av hapterkråkeboller observert hos stortareplanter i enkelte områder i Nordland (Steen et al. 2020).

 

Diagram som viser forekomst av hapterkråkeboller på prøvetakingslokaliteter
Figur 22. Gjennomsnittlig registreringsfrekvens av juvenil grønn kråkebolle ( Strongylocentrotus droebachiensis ) i hapteret (festeorganet) til stortareplanter samlet inn på høstefeltlokaliteter (røde søyler) og referanselokaliteter (grønne søyler) i Møre og Romsdal (MR) og Trøndelag (T) i 2022. Prøvetakingslokalitetene er listet fra sør (til venstre) mot nord (til høyre).

 

4 - Råd fra Havforskningsinstituttet

Som følge av høy tetthet av kråkeboller og begrensede forekomster av stortare, frarådes tarehøsting på felt 332E, 342E og 352E i 2022/23.

På grunn av ujevnt vegetasjonsmønster med dominans av underutviklede stortareplanter, frarådes tarehøsting på felt 331E i 2022/23.

På øvrige felt i Møre og Romsdal og Trøndelag som ble undersøkt i 2022 vurderes stortarevegetasjons tilstand som tilstrekkelig god til at feltene kan åpnes for høsting fra 1. oktober 2022.

5 - Referanser

Christie H, Jørgensen, NM, Norderhaug KM, Waage-Nielsen E. 2003. Species distribution and habitat exploitation of fauna associated with kelp ( Laminaria hyperborea ) along the Norwegian coast. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 83: 687–699.

Fiskeridirektoratets J-157-2021: (Gjeldende) Forskrift om høsting av tare i fylkene Rogaland og Vestland. https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Regelverk-og-reguleringer/J-meldinger/Gjeldende-J-meldinger/j-157-2021.

Fiskeridirektoratets J-115-2022: (Gjeldende) Forskrift om høsting av tare, Møre og Romsdal og Trøndelag. https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Regelverk-og-reguleringer/J-meldinger/Gjeldende-J-meldinger/J-115-2022.

Fiskeridirektoratets J-131-2022: (Gjeldende) Forskrift om høsting av tare i Nordland sør av Vegaøyan verdensarvområde. https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Regelverk-og-reguleringer/J-meldinger/Gjeldende-J-meldinger/j-131-2022.

Heldal Kartveit K, Steen H, Christensen L, Filbee-Dexter K, Norderhaug KH. In prep. Efficient spatial kelp biomass estimations using acoustic methods.

Norderhaug KM, Christie H, Rinde E. 2002. Colonisation of kelp imitations by epiphyte and holdfast fauna; a study of mobility patterns. Marine Biology 141: 965–973.

Norderhaug KM, Fredriksen S, Nygaard K. 2003. Trophic importance of Laminaria hyperborea to kelp forest consumers and the importance of bacterial degradation to food quality. Marine Ecology Progress Series 255: 135–144.

Norderhaug KM, Christie H, Fredriksen S. 2007. Is habitat size an important factor for faunal abundances on kelp (Laminaria hyperborea)? J Sea Res. 58:120-124.

Norderhaug KM, Christie H. 2009. Sea urchin grazing and kelp re-vegetation in the NE Atlantic. Marine Biology Research 5: 515-528.

Norderhaug KM, Christie H, Andersen GS, Bekkby T. 2012. Does the diversity of kelp forest macrofauna increase with wave exposure? Journal of Sea Research 69: 36–42.

Norderhaug K. M., K. Filbee-Dexter, C. Freitas, S.-R. Birkely, L. Christensen, I. Mellerud, J. Thormar, T. van Son, F. Moy, M. Vázquez Alonso, H. Steen. 2020. Ecosystem-level effects of large-scale disturbance in kelp forests. Marine Ecology Progress Series 656:163-180.

Norderhaug KM, Nedreaas K, Huserbråten M, Moland E. 2020. Depletion of coastal predatory fish sub-stocks coincided with the largest sea urchin grazing event observed in the NE Atlantic. Ambio 50: 163–173.

Norderhaug KM, Freitas Brandt C, Heiberg Espeland S, Albretsen J, Christensen-Dalsgaard S, Ohldieck MJ, van Son TC, Knutsen JA, Moy FE, Steen H. 2021. Bærekraftig taretråling - Vurdering av bærekraftskriterier ved Vikna. Rapport fra Havforskningen 2021-46.

Steen H, Moy FE, Bodvin T, Husa V. 2016. Regrowth after kelp harvesting in Nord-Trøndelag, Norway. ICES Journal of Marine Science. 73(10): 2708–2720.

Steen H, Norderhaug KM, Moy FE. 2018. Tareundersøkelser i Nordland i 2018. Rapport fra Havforskningen Nr. 44-2018.

Steen H, Norderhaug KM, Moy FE. 2020. Tareundersøkelser i Nordland i 2019. Rapport fra Havforskningen 2020-9.

Steen H. 2016. Undersøkelser av A-høstefelt for tare i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag i 2016. Rapport fra Havforskningen Nr. 31-2016.

Steen H. 2018. Tilstandsvurdering av C-felt for tarehøsting i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag i 2018. Rapport fra Havforskningen Nr. 32-2018.

Steen H. 2019. Tilstandsvurdering av C-felt for tarehøsting i Rogaland og Sogn og Fjordane i 2019. Rapport fra Havforskningen Nr. 2019-32.

Steen H. 2020. Tilstandsvurdering av høstefelt for stortare i Møre og Romsdal og Trøndelag i 2020. Rapport fra Havforskningen Nr. 2020-31.

Steen H. 2021. Tilstandsvurdering av Høstefelt for Stortare i Rogaland og Vestland i 2021. Rapport fra Havforskningen 2021-34.

van Son TC, Nikolioudakis N, Steen H, Albretsen J, Furevik BR, Elvenes S, Moy F, Norderhaug KM. 2020. Achieving Reliable Estimates of the Spatial Distribution of Kelp Biomass. Frontiers in Marine Science. 7:107. doi: 10.3389/fmars.2020.0.

6 - Appendix

    Stasjoner Gammel   Høstet kvantum
Fylke Feltkode (antall) Feltkode Siste høstesesong (tonn)
Møre og Romsdal 243D 2 42C 2018/19 2485
Møre og Romsdal 248D 2 37B 2017/18 2268
Møre og Romsdal 253D 2 32E 2015/16 3613
Møre og Romsdal 258D 1 27D 2014/15 1200
Møre og Romsdal 263D 2 22A 2016/17 2795
Møre og Romsdal 268D 2 17C 2018/19 3539
Møre og Romsdal 273D 2 12B 2017/18 5167
Møre og Romsdal 278D 2 7C 2018/19 3170
Møre og Romsdal 283D 2 1D, 2A 2014/15, 2016/17 192, 1067
Møre og Romsdal 288D 2 3C, 5B 2018/19, 2017/18 1851, 1798
Møre og Romsdal 293D 2 9C, 10A 2018/19, 2016/17 2871, 2389
Møre og Romsdal 298D 2 11E, 12B 2015/16, 2017/18 1238, 588
Møre og Romsdal 303D 1 22C 2018/19 593
Møre og Romsdal 308D 1 27C 2018/19 75
Møre og Romsdal 313D 2 31C, 32E 2018/19, 2015/16 1429, 2762
Møre og Romsdal 319E 2 36D, 42B 2014/15, 2017/18 352, 627

Appendix 1. Aktuelle høstefelt for stortare i Møre og Romsdal i 2022/23.

 

    Stasjoner Gammel   Høstet kvantum
Fylke Feltkode (antall) Feltkode Siste høstesesong (tonn)
Trøndelag 324E 0 11D 2014/2015 0
Trøndelag 331E 1 16D 2014/2015 0
Trøndelag 332E 1 66B 2017/2018 0
Trøndelag 341E 2 21D 2014/2015 3970
Trøndelag 342E 1 61B 2017/2018 0
Trøndelag 351E 1 26D 2014/2015 665
Trøndelag 352E 1 56B 2017/2018 0
Trøndelag 362E 2 86B 2017/2018 758
Trøndelag 369E 1 91B 2017/2018 266
Trøndelag 374E 2 96B 2017/2018 2366
Trøndelag 379E 2 101B 2017/2018 1341
Trøndelag 384E 2 106B 2017/2018 794
Trøndelag 389E 2 111B 2017/2018 3027
Trøndelag 394E 2 116B 2017/2018 5307
Trøndelag 399E 2 5E 2015/2016 1034
Trøndelag 404E 0 10E 2015/2016 0
Trøndelag 409E 1 15E 2015/2016 131
Trøndelag 414E 0 20E 2015/2016 0
Trøndelag 419E 0 25E 2015/2016 0
Trøndelag 424E 1 30E 2015/2016 5661
Trøndelag 429E 2 35E 2015/2016 7347
Trøndelag 434E 2 40E 2015/2016 1281
Trøndelag 439E 2 45E 2015/2016 2605
Trøndelag 444E 2 50E 2015/2016 2278
Trøndelag 449E 0 55E 2015/2016 0

Appendix 2. Aktuelle høstefelt for stortare i Trøndelag i 2022/23. *I høstefelt 424E (markert med rød skrift i tabell) er kun østlig del (øst for Ø10°37’ 300’’) aktuell for tarehøsting i 2022/23

 

        Posisjon Posisjon Tare Dyp Bølgeh.
Fylke Felttype Felt Dato breddegr. lengdegr. (ant.) (m) (m)
Møre og Romsdal Referanse Sande 31.03.2022 62°17'188'' 05°29'881'' 12 9,2 0,6
Møre og Romsdal Referanse Orskjæra 15.04.2022 63°05'863'' 07°15'209'' 10 8,8 0,8
Møre og Romsdal Referanse Remman 14.04.2022 63°30'323'' 07°49'961'' 10 7,5 1,0
Trøndelag Referanse Froan 13.04.2022 63°56'150'' 08°42'392'' 13 6,7 1,1
Trøndelag Referanse Melsteinen 04.04.2022 63°58'192'' 09°34'333'' 10 7,1 0,6
Trøndelag Referanse Skyttelråsa 09.04.2022 64°28'532'' 10°29'299'' 9 9,3 1,0
Trøndelag Referanse Fruflesa 07.04.2022 64°54'296'' 10°32'926'' 10 7,5 1,3
Trøndelag Referanse Steinflesa 08.04.2022 65°07'937'' 11°29'907'' 13 7,5 0,6
Møre og Romsdal Høstefelt 248D 31.03.2022 62°19'827'' 05°28'046'' 12 10,7 1,1
Møre og Romsdal Høstefelt 273D 02.04.2022 62°44'232'' 06°16'988'' 10 9,9 0,9
Møre og Romsdal Høstefelt 316B 14.04.2022 63°27'561'' 07°43'729'' 9 7,7 1,6
Trøndelag Høstefelt 362E 04.04.2022 63°55'414'' 09°42'240'' 12 9,0 0,8
Trøndelag Høstefelt 374E 12.04.2022 64°05'442'' 09°50'199'' 9 8,7 1,1
Trøndelag Høstefelt 396B 05.04.2022 64°27'214'' 10°32'717'' 10 7,1 0,6
Trøndelag Høstefelt 421B 07.04.2022 64°52'315'' 10°31'848'' 10 8,5 1,5
Trøndelag Høstefelt 436B 08.04.2022 65°07'115'' 11°34'051'' 12 7,5 0,4

Appendix 3. Innsamlingslokaliteter for stortare i Møre og Romsdal og Trøndelag i mars-april 2022.